Fire bildebøker om katter

Sov godt, pus
Iben Sandemose (tekst og illustrasjoner)
36 sider
ISBN: 978-82-02-26493-2
Cappelen 2006

Sov godt, pus

Iben Sandemose

Cappelen

2006

36

Englefjell
Roald Kaldestad (tekst)
Øyvind Torseter (illustrasjoner)
36 sider
ISBN: 978-82-02-25758-3
Cappelen 2006

Englefjell

Roald Kaldestad

Cappelen

2006

36

Nesten alltid våken
Fride Lindstøl (tekst)
Hilde Hodnefjeld (illustrasjoner)
36 sider
ISBN: 978-82-02-25724-8
Cappelen 2006

Nesten alltid våken

Fride Lindstøl

Cappelen

2006

36

Fy Katte
Marianne Viermyr (tekst)
Silje Granhaug (illustrasjoner)
44 sider
ISBN: 978-82-02-25652-4
Cappelen 2006

Fy Katte

Marianne Viermyr

Cappelen

2006

44

Om kjærligheten, livet, døden, katter – og slikt

Voksenbok for barn
Sov godt, pus
Tekst og illustrasjon: Iben Sandemose

Katten er et velbrukt symbol i billedkunst og i litteratur. Den gestaltes som djevel eller gud, som jeger eller selskapsdyr. På små biter av leirgods, såkalte ostraca fra det gamle Egypt har man funnet tegninger eller karikaturer av katter med menneskelige trekk. Det sies at de kan være opphavet til senere dyrefortellinger og fabler. I Fontaines Fabler er katten både listig og slem. I folketradisjonen er den et mistenkelig dyr. Som et velbrukt symbol på det kvinnelige er den listig, elegant, kjærlig og kosete, men den har også klør.
Det er rundt denne siste varianten Iben Sandemose spinner sin tekst og sine egenartede illustrasjoner, i en bok som er tenkt og skrevet for voksne, men som kan leses for barn.

1. De er kjærester.

1. Hun er katten i hans liv,

1. han elsker de små brystene og det store smilet.

Han er hennes store kjærlighet.

Slik introduseres hun (som etter hvert tituleres pus) av en elsker som langsomt trekker seg unna. Hun blir grønn av sjalusi, til alt viser seg å bero på en misforståelse.

Tekstbildet er som poesi satt opp i verslinjer under hverandre. Illustrasjonene fyller ut det som ikke sies eksplisitt i et surrealistisk formspråk der sorte pennetegninger som rommer et rødt hjerte, en gul kjole og et grønt ansikt, uttrykker sjalusiens kvaler og kjærlighetens sødme. Spesielt øyne, bryn og ører uttrykker et stort register av følelser.

Dyr med menneskelige egenskaper er en gjenganger i litteratur for barn. Mennesker med dyriske egenskaper er heller ikke så uvanlig, men kanskje de hører mer hjemme i det voksenlitterære universet? I Sandemoses litterære verden er det ikke godt å si om aktørene er dyr eller mennesker. De ser katteaktige ut med ører og hale, men de har klær, hus og seng, og tankene og følelsene er menneskelige nok.
For boken handler jo slett ikke om katter, men om sjalusi, sorg, misforståelser og empati – høyst menneskelige følelser.

1. Det hender han går ut om kvelden

1. og kommer veldig sent hjem.

1. Hun følger etter for å spionere, men er så mørkredd at hun snur nederst i trappen.

I stedet ligger hun i mørket og gråter.

Dette er en bok for kjæresten, mer enn for barna. En lyrisk sorgmunter kjærlighetserklæring om å gi og ta og forstå andres behov og savn.

Om glede – og sorg
Englefjell
Roald Kaldestad (tekst) og Øyvind Torseter (illustrasjoner)

Først tenkte jeg at dette er en bok om sorg, om et barn som sørger over katten sin. Ja, boken handler om det, men ikke bare, den handler like mye om glede, vennskap og kjærlighet. Gleden over å ha en katt som venn. Dette er en bok om en virkelig katt og ei virkelig jente.
Kaldestad beskriver hverdagen til ei lita jente som ikke har så mange venner, men som har det bra likevel. Hun har bøkene sine og hun liker å stryke på den varme, myke katten, hun liker å leke med ham, og hun liker å gå tur med ham til Englefjell.

Teksten er enkel og liketil, først et tilbakeskuende blikk på tiden da hun fikk kattungen, og forfatteren har en årvåken sans for detaljer.

1. Han var heilt stiv når ho heldt han inntil

1. brystet. Men dagane gjekk og han blei mjukare. At det gjekk an å vera så mjuk. Ho klarte det ikkje sjølv om ho prøvde å slappe av i alle musklane. Han var mjuk som en andunge.

Mjukare.

Etter hvert blir katten syk, og dør til slutt. Denne sekvensen er langsomt skildret. Naturskildringen farges av sykdommen i tekst og bilder. Fjellet blir brattere, skyggene svartere, og til toppen av Englefjell, der en kan se begynnelsen på hele verden, dit vil katten.
Vakkert og vemodig stille skildrer Kaldestad det å miste noen og en sorgprosess der naturen spiller med og lindrer savnet.

Øyvind Torseters illustrasjoner spiller med sordin på samme måte som Kaldestads tekst gjør det. Illustratørens har en forkjærlighet til en viss retro i farger, arkitektur og interiør som kler teksten. Det er blitt en litt gammelmodig, men vakker billedbok, der fargekritt i brukne farger minner om solblekede litografier, slike som henger på skoler, sykehus og offentlige kontorer. Ikke nå lenger forresten. Nå er de skiftet ut. Men minnene om dem henger i. På samme måten som denne boken påminner om sorg og glede, om natur og kjæledyr, om barndom. Og boken er en vakker påminnelse om de sterke båndene mellom barn og kjæledyrene deres.

Kaldestad har her beveget seg langt fra sine tidligere humoristiske bøker om «Heavykatten, Discodansemusa og Pinnsvinet Phillip». Torseter er også langt fra sine close-ups av cowboys på vei over prærien som i «For en neve havre». Sammen har de to funnet en stille men kraftfull tone som gjør denne boka til en leseopplevelse av de sjeldne. Den er skrevet på et nynorsk som er fint å lese både høyt og stille.

Ikke gjør som mora di sier
Nesten alltid våken
Fride Lindstøl (tekst) og Hilde Hodnefjeld (illustrasjoner)

Denne boken handler heller ikke om katter, men de er med. Her er fete, magre og skumle bakgårdskatter som roter i søppel og klorer på tøyet som henger til tørk. Og sporene etter dem går tvers over gården, over sidene, over alt.
Men boken den handler om ensomhet og søvnløshet, om lengsel om dominerende mødre og om å gjøre opprør. Den handler om å være redd for det ukjente – og samtidig lengte etter det.
Debutanten Fride Lindstøl har skrevet en tekst til ettertanke.

Dette er en virkelig bildebok der teksten er integrert i bildene i form av snakkebobler eller som avrevne huskelapper med barnslig håndskrift av det Ida, hovedpersonen, ikke vil gjøre:

1. Spise rå fisk

1. Klappe en katt eller et annet dyr

1. Klatre i klessnora

1. Synge så noen hører

1. Gråte så noen hører

1. Klemme en jeg ikke kjenner (helst ingen)

Krangle med mamma

Alt dette tenker Ida Diana Nilsen, (som liker å bli kalt Ida, men som blir kalt Diana av mamma) at hun ikke vil når hun står i vinduet med solbriller på i Blokka om natten når mamma sover.

1. Ida bor i Blokka sammen med

1. mamma. Om dagen er det

1. mamma som bestemmer over

1. kattene i Blokka. Om natta er

det kattene som sjefer.

Mye kan sies om denne moren som projiserer all sin redsel og avsky over på katter, og skremmer barnet med alle sine traumer. Men Ida er en opprører innerst inne i sitt redde lille jeg, og ute i bakgården både skremmer og lokker det ukjente i form av ei jente som heter Amanda som verken er redd for katter – eller noe annet.

Illustratøren Hilde Hodnefjeld boltrer seg i denne bildeboken like fra stien av kattespor og søppel som leder oss inn i boken og fortellingen. Perspektivet er høyt og lavt, hun blander blyanttegning, fargekritt, akvarell og collage, tegneserie og bildebok. Skriftbildet (på huskelappene) er en del av det visuelle uttrykket, mors drømmebobler med kaker i høye tårn og lange baner, er også det. Og bildet av Ida selv, tynn med mørke briller og stritt hår, tett på og langt fra, det sitter på netthinnen lenge etter at siste side er bladd om.
Jeg liker det røffe i tekst og bilder. Det er ganske vakkert også, i bakgården når man har en venn.

Og kanskje er det håp for mammaen også, der hun står inne og vinker til dem der ute. Kanskje hun lengter ut hun også. En realistisk, fabulerende og frihetlig bok ganske ulik mye annet jeg har lest.

Grusomme barn og dumme voksne
Fy katte!
Marianne Viermyr (tekst) og Silje Granhaug (illustrasjoner)

Endelig en bok som handler om katt! Det gjør virkelig denne boka med Silje Granhaug både som illustratør og designer – det må nevnes for her er design og illustrasjon to sider av samme sak. Men først til innholdet. Lillebror har bursdag. Det er travel morgen før alle skal på skole og jobb. Kaken pyntes, men så glemmer Selma storesøster å sette den i kjøleskapet før hun går fordi hun synes det er så spennende med lillebrors nye leker. Men katten Katja har sans for kake, og det går slik det må gå, katten spiser kaken. Så skjer det som vipper meg av pinnen. Rasende putter Selma katten i fryseskapet – og går på skolen! Først når hele familien igjen er samlet, og Lillebror har gått gjennom reglen om hvem som har rotet på rommet hans, lekt med lekene hans og bygget sjørøveskipet hans, savner de katten. Katja gjenfinnes i fryseskapet og det blir stort oppstyr. Anger og ruelse og tur til dyrlegen. Og nå kommer det som vipper meg av pinnen nok en gang. Selma trøstes:

1. Jeg skjønner at du er lei deg, Selma.

1. Det var ikke særlig lurt

1. å putte Katja inn i fryseboksen.

1. Det kunne gått riktig ille.

1. Men tørk tårene!

1. Katja kommer til å klare seg bra

Selv om hun blir halt…

Og så er allting glemt for katten skal endatil ha unger. Og bursdagen fortsetter som om ingenting er hendt.

Jeg begynte å tenke på dette med barn og empati. Og jeg tenkte på jackass, disse stuntene der alt er lov så lenge du skader deg selv. Og jeg følte meg veldig moralistisk. Men så ble jeg sint. Hva slags holdning er dette? Er alt greit bare man er litt lei seg? Skal ikke en så grusom handling som det å putte et levende dyr i fryseboksen få konsekvenser? Hva skjer når hun blir sint på lillebror neste gang? Elendig moral, tenkte jeg. Men stopp! Kanskje det er det forfatter og illustratør vil vise. For illustrasjonene bygger opp under det groteske i handlingen. Blandingen av tegning og datamanipulerte bilder i et voldsomt ekspressivt uttrykk. Det er flinkt laget, perfekt og glatt, men summen er et kaleidoskopisk kaos, vondt å lese, vondt å se på, urovekkende og skremmende. Selv der bildene viser bursdagsselskap og hygge, er dyr og mennesker fordreide og frastøtende med kjempestore øyne og fortegnede ansikter og kropper. Er dette er et forsøk på å vise vrangsiden av en moderne, hektisk familie? Der alt er bra så lenge katten overlever og barnet slutter å gråte når det er fest og moro som gjelder?

Ikke vet jeg, men jeg tror neppe jeg vil gi boken til noen som liker katter eller barn. Men kanskje vil den glede en som er opptatt av ny design og kunst, for dette er den nye måten å lage bildebøker på, der illustrasjon trekker veksler på design og til sammen blir et utrykk som ligger tett på ren billedkunst.