Fire fagbøker fra 2011

Ingunn Burud mfl.
Kappflygning i all slags vær
Gyldendal 2011
60 sider

Philip Newth
AU! Den grusomme tannpinens historie
Omnipax 2011
45 sider

Erna Osland
Når du går på ei bru
Mangschou 2011
71 sider

Finn Wellberg
Kaja, bestefar og maurtua
Liv forlag 2011

HVEM SNAKKER DE TIL?

I denne lille bunken på fire bøker peker det seg raskt ut fire skriveposisjoner: forskningsformidleren, forfatteren, kåsøren og bestefaren. Fire nye norske sakprosabøker for barn gir god anledning til å se på hvilken posisjon forfatterne plasserer seg selv i, og hvor de plasserer leserne/lytterne.

Den empatiske sakprosaen
Erna Osland har skrevet mange gode og originale sakprosabøker for barn tidligere. Noe av det karakteristiske ved bøkene er at hun velger tema som det sjelden skrives om, eller som det sjelden skrives om på den måten. Mest kjent er hun for de tre zoologibøkene om tenner, fedre og symbioser. Ved å velge naturfagemner som går på tvers av den biologiske systematikken, har Osland tatt et grep som gir rom for et empatisk perspektiv og en litterær lesning, i stedet for den utgreiende eller leksikalske teksten vi ofte møter i sakprosaen. Nina Goga har sagt at Osland «forstår faglitterær skriving som språkarbeid […] Med anslaget ’tenk deg at du lå i vogga, og så begynte du å få hoggtenner!’ dreier hun oppmerksomheten mot leseren og holder zoologien tilbake».

Denne gangen skriver Osland om ei bru i sitt eget nærmiljø: Brandangersundbrua. Eller; egentlig skriver hun ikke (bare) om denne brua, det går kanskje an å si at hun skriver om bruer, med utgangspunkt i det konkrete og nære. Ut fra det jeg har lest i et intervju med henne i lokalavisen Strilen er boken forfatterinitiert. Likevel får jeg under lesningen følelsen av at dette er en oppdragsbok; den ligner på en bok som kunne vært resultat av at en fylkesordfører eller vegdirektør ønsket å lage en annerledes dokumentasjon av byggeprosjektet. Noe av utfordringen med boken er at den er tre bøker på en gang, og at det er krevende å holde dette trekantsambandet sammen innenfor permene. For det første er den en bok som drøfter hva, hvordan og hvorfor om bruer og brubygging. Her forklarer Osland mer om statikk, spenn og krefter enn det som er vanlig i barnefagbøker, og hun setter også brubygging inn i en kontekst av behov og politikk. Veldig bra, begge deler. For det andre er det en fotodokumentasjon av byggingen av Brandangersundbrua; formgitt i en rolig fotoalbum-aktig form. Når jeg fikk inntrykk av at dette kunne være en oppdragsbok, kommer nok det av at Osland er flink til å trekke fram alle aktørene i byggeprosessen på en måte som er vanlig i slike bøker. Den siste tredjedelen av boken er en presentasjon av bruer som er berømte for sin størrelse eller særlige hendelser; denne rekordbok-delen er helt greit skrevet, men den har mindre preg av Oslands sterke sider som sakprosaforfatter enn den første delen. Osland er på sitt beste når hun tar tak i det hverdagslige, som ei bru er, og gjennom en fin miks av saklighetens normalprosa og en dempet høgstil gir større dimensjoner til virkeligheten: «Kvar gong du går trygt over ei bru, har brukreftene sigra. Hurra for brua!».

Show, don’t tell
Boka Kappflygning i all slags vær har også tre typer tekster: En fortelling om brevduene Sofia og John som flyr om kapp fra Nordkapp til Lindesnes, korte faktatekster om vær, og noen forslag til eksperimenter som barn kan gjøre hjemme. De fire meteorologene og fysikerne Ingunn Burud, Lars R. Hole, Hans Olav Hygen og Anders Sivle ser ut til å ha gjort det meste riktig, innenfor sin sjanger av didaktisk fortelling. Først og fremst har de redusert den rent utgreiende sakprosateksten til et nødvendig minimum som står i et rimelig forhold til fortellingsteksten. Fortellingen har 9 kapitler på 3–5 sider hver, og hvert kapittel følges av en rammetekst med utgreiende sakprosa på mindre enn én side, og et eksperiment. Det er lett å tenke seg at forfatternes opprinnelige intensjon med boken ligger i fagstoffet, og der er derfor både interessant og rosverdig at de har kommet seg gjennom en skriveprosess som har flyttet opplevelsen av været inn i fortellingen, og forklaringene på hva som skjer, ut i sakprosastykker. Fortellingen består av korte avsnitt, og personlighetene til de tre duene er enkelt og funksjonelt skissert: den forsiktige Sofia, den uvørne John, den gamle mentoren Anton, som er ei ringdue (og en ringrev). John møter den søte tyrkerdua Jasmine i siste kapittel; hun blir imidlertid bare et sidespor som ikke tilfører handlingen noe som helst. Hennes eneste berettigelse måtte være hvis sluttscenen egentlig er en cliffhanger, fordi det planlegges en bok til, om John og Jasmines reise til Tyrkia.

I utgangspunktet framstår dette som en bok som barn fra ca. 8 år kan lese selv, og få med seg meningsinnholdet i på en god måte. Det er først når vi kommer til eksperimentene at forfatternes implisitte leser skinner gjennom: For å gjennomføre de eksperimentene som boken legger opp til, må du blant annet ha for hånden en bordtennisball, et stort skrujern, et lommespeil, en strikkepinne, gummihansker, et svart papirark og konditorfarge. (Ikke i samme eksperiment, da, hvis du lurte på det!) Hvis du har visuell fantasi, kan du kanskje se for deg husets juniorforsker på 9 år rase rundt i huset på egen hånd på jakt eller oppvaskhansker og konditorfarge. For meg blir imidlertid disse eksperimentene et uttrykk for at forfatterne ser for seg en lese- og forsøkssituasjon hvor barn og voksen opplever fortelling og fag sammen.

Og bare for å ha nevnt det: Når to fugler med menneskelige egenskaper skal reise gjennom et land på langs, og fortellingen også inneholder et visst lærestoff om landskapet de passerer, så inngår naturligvis Nils Holgersson som en del av tekstens forhistorie, uten at det er snakk om noen herming.

Kåsøren
Philip Newth har skrevet en bok som er dedisert til barnebarnet Siri, og hvor forfatteren og den samme Siri er gjennomgangsfigurer i teksten. Siri og grandpa Phil har en grei og troverdig didaktisk dialog, hvor forfatteren kåserer om tannpleie og tannstell gjennom tidene, mens Siri spør og gir spontan respons på kåseridelene. Boken sliter med dårlig formgiving, hvor en ellers greit løpende dialogtekst er stykket opp i bokser som forstyrrer lesinga. Det største problemet er likevel at teksten er på et banalt kåserinivå hvor «slik gjorde de med tennene sine i gamle dager» kan ha vært når som helst. Når var det tyskerne puttet ravnebæsj i verketenner? Var det på 800-tallet, eller 1800-tallet? Gjorde alle tyskere det slik, eller bare noen? Når hadde japanske kvinner svartmalte tenner? På 1200-tallet? Eller på 1960-tallet? Og så videre. Den eneste faktiske kunnskapen man sitter igjen med etter å ha lest denne boken er at det høres ut som om mennesker i andre land før i tiden har gjort mye rart og at Philip Newth ikke dokumenterer og presiserer de opplysningene han kommer med i «fag»-bøker. Paradoksalt nok framstår dette som et mønster: for seks år siden anmeldte jeg en annen sakprosabok av Newth, og reagerte også den gang på at boken hadde «uklare tidsangivelser og -rekkefølger, og et kildetilfang som er udokumentert». Jeg deltar i arbeidet på bokmålsversjonen av wikipedia, og en av mine oppgaver er å sjekke om de nye bidragene er saklige og viser til pålitelige kilder som belegg for sine påstander. Jeg tror ingen av oss som jobber med den denne kontrollvirksomheten ville ha godkjent en tekst med så vage og udokumenterte påstander som «I Roma pusset man tenner med en blanding av knust bark, knuste knokler og trekull».

Bestefaren
Også den neste boken forteller om en bestefar og et barnebarn. I denne boken opptrer imidlertid disse to personene bare i en rammefortelling som er dårlig integrert med faktastoffet. Man kunne ha tenkt seg en bok om maur hvor bestefar og Kaja sitter ved siden av en maurtue, og fører en didaktisk dialog. Det kunne ha blitt en interessant bok. Denne boken forteller imidlertid på en annen, og mindre interessant, måte: Kaja og bestefar har vært ute i skogen, og sett maur. Når de kommer hjem, setter de seg sammen i lenestolen og ser i en av bestefars bøker om insekter. Deretter, i ca. 40 % av boken, finnes verken barnet eller bestefaren, bare fagteksten. Dette kan altså enten oppfattes som en faktatekst om maur, bakt inn i en rammefortelling om de to, eller som en bok om noen som leser en bok. Det å gå fra observasjon ute i naturen til utdypende lesning når man kommer hjem, er jo i utgangspunktet en god læringsmetode, som vi gjerne anbefaler. Men det blir ikke god litteratur av å lese om noen som leser i en fagbok. Forfatterens intensjon har trolig vært å formidle fagstoffet gjennom en bestefar-stemme, men mye av faktastoffet er utgreiende normalprosa uten spor av bestefaren.

Leseren
Både Newth og Wellberg skriver en tilhører inn i teksten: et barn som har tillit til, og respekt for, fortelleren. Slik kan de etablere en identifikasjon mellom leseren og teksten, eller endog mellom lesesituasjonen og teksten. Osland bruker også «du» noen steder i teksten, kanskje som et argument for å vekke leseren: du går på bruer, dette er en del av virkeligheten, bruer angår deg. Burud & co skriver sakprosa i flere stiler, og deres bruk av «du» forekommer først og fremst i de delene som er skrevet i instruksjonssjangeren. I utgangspunktet er det ingen av forfatterne som ser ut til å definere sin modelleser så tydelig at noen identifiserbar gruppe faller utenfor, men det er likevel noen silingsmekanismer i leserhenvendelsene: Burud & co har forventninger til hva barn har tilgang til av eksperimentmateriell, Wellberg skriver til en leser som har erfaringer med små turer i nærskogen, og Newth skriver eksplisitt om oss som har fått fluorbehandling siden 1960-tallet. Med andre ord, og grovt sagt: Leseren er et hvitt norskfødt middelklassebarn.