Fiskeboller i lommene

Jeg syns av og til det kan være fryktelig slitsomt å finne på historier, sånn på sparket, til dattera mi. Men onkel klagde aldri. Han fortalte om fruktkniver, leverposteier og sommerferier, og ikke minst om den forferdelige hjørnetanna som bodde i skogen og spiste alle barna som kom dens vei. Vi var hos farmor og farfar da han fortalte den, og jeg husker at jeg hørte på med skrekkblandet fryd. Barna som gikk tur i skogen het så klart det samme som oss. Hvem av oss ville bli spist, og hvem ville klare seg?

Et sted mellom onkels historier og høytlesning fra mamma og pappa, vokste trangen til å skape egne historier fram. Dette skjedde sånn cirka samtidig som jeg lærte å sette ord sammen til setninger.

Inspirert av historier jeg hadde blitt fortalt, bøker, filmer og ikke minst Brødrene Dal gikk jeg i gang med å komponere mine egne historier. Jeg skrev fanfiction av Brødrene Dal. Jeg skrev Månemannen, Den forsvunnede palmen i Las Palmas og Musa og den grønne pillen.

Onkel Geir fortalte ikke bare historier. Han kjøpte også bøker. Hver jul fikk søstera mi og jeg en bok på deling i julegave. Jeg var alltid spent på hvilken bok som skulle ligge under treet. Vi fikk Snorre sel og Skogmus går aldri i feller, og så fikk vi Johnny Pyjamas og supersabotørene, skrevet av Gustav Lorentzen.

Jeg tror det som fenget meg med denne boka, er det samme som fenget meg med Brødrene Dahl. Den fantastiske teite, men akk så morsomme humoren. Bakpå boka står det at boka har et klart budskap om å tenke mer og forbruke mindre. Dette husker jeg ingenting av. Det jeg derimot husker er: Skuffene på kasseapparatene som gikk bananas. De smalt opp så hardt og så fort at magene til kassadamene ble gule og blå. For å få en slutt på det måtte detektiv Johnny Pyjamas tilkalles. Jeg husker at vaktmesteren het Strømmen til etternavn, og at han alltid var gått når de hadde bruk for ham. At Johnny Pyjamas gikk rundt med fiskeboller i lommene som han spiste som snacks, og at mønsteret under skoene hans matchet mønsteret i gulvbelegget perfekt. Sånn at da han skulle liste seg inn på kjøpesenteret, klikket skoene fast i belegget som legoklosser fester seg til hverandre, og han fortsatte uten sko.

Johnny Pyjamas var veldig kul, selv om han var voksen for lenge siden og fortsatt bodde sammen med mammaen sin. En stund hadde jeg lyst til å bli detektiv og forfatter. Detektivdrømmen dabbet av ganske kjapt, men det gjorde ikke drømmen om å bli forfatter.

Fantasien er fortsatt ganske livlig. Og det er nettopp det jeg syns er morsomst med å skrive: Å finne på ting. Så hurra for en skrudd og sprelsk fantasi! Og tre ganger hurra med et par rakettsmell bak for redaktører som holder meg i ørene når fantasien løper for løpsk.

Monika Steinholm har tatt et toåring forfatterstudium ved universitetet i Tromsø. Hun har gitt ut tre ungdomsromaner: Fuck verden, Nærmere kommer vi ikke og Under snøen. I 2018 kom den første barneboka hennes: Mumiene våkner, første bok i ANKH-serien.

Monika sender stafettpinnen videre og vil utfordre Jan Tore Noreng til å dele sitt barnebokminne neste gang.