Fix, Philippe: Serafin og hans makeløse mesterverk

SERAFINSK IMPULS

Skrevet av Esben S. Titland, tegneserieskaper

Hjemme i påsken finner jeg frem til mitt sterkeste minne fra barnebokhylla. Jeg finner den blant en rar miks av andre bøker fra barne- og ungdomstida – fotballbiografier, Tintinalbum, Erlend Loe og Ingvar Ambjørnsen. Og det slår meg: Hvor er alle de andre barnebøkene mine? Hvorfor står Serafin og hans makeløse mesterverk her fremdeles? Jeg kan ikke huske å ha bladd i den på årevis.

Det første jeg ser er det makeløse mesterverket til Serafin – er det en musikkmaskin? Jeg husker så godt den utrolige detaljrikdommen fra denne boken. Omslaget mitt er i tillegg pyntet av en barnehånd: jeg har selv gått løs på forsiden med en blyant, med kraftige streker fra blåserne og påskrevne ordlyder der det før var hvitt. Det er tydelig at jeg ikke fikk nok av denne boka: sidene ligger løst og permene er utslitt etter all lesingen. Hvorfor er ingen av de andre bøkene mine slik, i bokhylla der jeg bor nå? Bøkene er satt i hyllen, lest én gang, og kanskje bladd i et par ganger etter det, av meg eller av noen nervøse festgjester som ikke har andre steder å putte hendene og øynene enn på bøker og serier. Mange av bøkene har riktignok streker under viktige setninger eller er markert med rød tusj, men neppe satt der med samme entusiasme og uttrykksglede som i Serafin. Så hvor er den serafinske impulsen blitt av?

Serafin er en ydmyk mann med hvitt bustete hår. Med lua i hånden får han kjeft av stasjonssjefer på jobben eller av Gamlebyens slakternaboer for sin utflytende kreativitet. Serafin jobber som billettkontrollør og vi ser hans triste tilværelse blant reklameplakatene på undergrunnen. Han forsøker å pynte opp med blomster. Kreativ utfoldelse i byrommet blir imidlertid dårlig mottatt. Pyntingen, samt en episode hvor han redder en sommerfugl, gjør at Serafin får sparken.

Plym er Serafins venn, en liten gutt med genseren trukket opp under haka. Sammen går de på loppemarked i Paris’ gamle gater og smug. Da Serafin arver et gammelt hus på landet bestemmer de to seg for å pusse det opp. Eller rettere sagt bygge det, for opp av ruinene stiger et hus verken Plym eller Serafin har sett maken til. Og det er dette jeg husker best: Alt skrotet, planker og bord, jernbanevogner og vindmøller, som til slutt finner sin plass. Jeg vokste selv opp med en far som skrotnisse og kan godt se for meg hvordan Serafins oppfinnsomhet sparket i gang min egen. Utallige tegninger av trehytter og drømmeslott oppstod i fascinasjon for mulighetene Serafin la frem for meg, om enn så utopiske.

Nå som jeg selv bor i Gamlebyen, riktignok ikke i Paris, så skal jeg huske at litt skrot i gangen ikke gjør noe. Jeg får heller ta lua i hånden hvis Utleiemegleren gir meg kjeft for bygging og saging i min egen leilighet.

Men hvor slutter historien? I min egen utgave er sistesidene falt – eller revet – ut. Det siste jeg ser, er de to som snekrer på interiøret. Deretter er det et bilde på permen: Serafin og Plym som bygger en trapp opp mot himmelen. Hva har skjedd på de sidene som er vekk? Jeg syns å huske noe med byråkratene som ville setter en stopper for Serafins bytopi. Ble de ikke truet med bulldosere og rivemaskiner? Kjente de ikke kapitalismens strupetak før de fant det best å bygge trappen opp til himmelhvelvingen? Jeg husker ikke. Det eneste jeg ser nå, er en smilende Serafin. Det var vel sånn jeg ville ha det som liten, da jeg rev ut sistesidene for å slippe unna den urovekkende slutten. Så fikk Serafin og Plym beholde drømmehuset sitt og jeg fikk beholde ønskedrømmen om et liv uten slemme kapitalister og truende byråkrater.

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av omslaget. Boka fins i deres samling.