Flack, Majorie og Kurt Wiese: Fortellingen om andungen Ping

Barnebokminne
Av Karin Beate Vold – Direktør for Norsk barnebokinstitut

Det var flere å velge i: Marianne på sykehus, av Odd Brochmann, Lasse alene i verden, av Arne Sigsgaard og Fortellingen om andungen Ping og familien hans, av Marjorie Flack og Kurt Wiese. Alle fra 1940-tallet.

Alle disse barnebokvennene sendes på en slags reise – ut i verden – alene. Marianne fra Svolvær med fly til Rikshospitalet i Oslo. Lasse med trikken alene – ut i byens gater – for å oppdage at den er tom. Ping på Jangtsekiang-floden. Alle kommer trygt i havn. Lasse våkner i sin egen seng, det var en drøm. Marianne bli operert og kommer frisk hjem. Og Ping – han finner veien selv.

Jeg velger boka om Ping. Kan ha fått den som 3-4-åring, mine blyantstreker og fargelegginger tyder på det. Min Ping er et begrep i familien, han må ha være omgitt av stor hengivenhet fra min side. – Siden har jeg møtt andre bokfolk som også har hatt Ping i minnet like friskt. Så hva er det med Ping?

Blant annet fins det ordmagi i minnet: Andungen Ping på Jang-tse-kiang-floden. Og tallmagi: Ping Med mor og far og 2 søstre og 3 brødre og 11 tanter og 7 onkler – og 42 kusiner! (42 kusiner – og ingen fettere? Jeg hadde 2 av hvert og fant det der snodig. Heldigvis kom ingen og snakket velmenende om oversettertabbe, jeg var over 50 før jeg ved nærmere ettersyn kom til å fatte den saken.)

En søvnig morgenstund og litt tilfeldig fant barnebarnet (3+) fram til Ping-boka. Og min mysende under-dyna-lesing startet nølende av angst for at noe av Ping-magien skulle gå i knas, vise seg å være gått ut på dato. Men da hun gispet NEI! presist i historiens spenningstopp, da var vi inne i det sammen. – Så hva er det med Ping?

På bildene møter vi ham i et spill av blått og gult. Blant gule andunger, gule kinesere og under gyldne solnedganger som speiler seg i floden. Blå himmel og blå kinadrakter. Eventyrlig eksotisk for 3-åringer av flere generasjoner.

Ping lever med familien sin og sover om nettene på en husbåt. En kveld kommer han for seint hjem og gjemmer seg vekk av angst for straff. Etter en lang natt med hodet under ving og en lang dag alene på floden finner han stadig ikke tilbake til husbåten, derimot blir han selv funnet av en liten gutt som tar ham opp i sin båt. ”Å – nå har vi fått andestek, sa far til gutten.” (Det var da 3-åringen av 2005 skar inn med sitt NEI.) De setter en korg over Ping, og derfra ser han lyset spille fra gult til gyllent rosa. Det blir kveld (og middagstid). – Og så kommer det herlige: Den lille gutten viste seg å være en venn med hjerte, han satte Ping fri. Ping padler av sted – og finner husbåten. Han blir sistemann om bord og må ta straffen for det. Men vel om bord venter hele den herlige andefamilien, og alle de 42 kusinene. Hjemme best. THE END.

Dette er jo selve grunnhistorien om å dra ut og komme hjem, ser man mer enn 50 år etter. Men det er bildene som fanger. – Og som har fanget flere enn meg, oppdaget jeg etter et søk i Barnebokinstituttets samlinger:

An irresistible picture book with so much atmosphere and kindly humor that its readers of any age will unconsciously add to their understanding and appreciation of a far distant country. Majorie Flack became interested in finding out more about the Peking ducks that figured in her first story of Angus the Scotch terrier, and the facts on which she has based

The Story About Ping

are all true. Equally true are the pictures by Kurt Wiese who has lived in China and who has created in Ping a duckling of great individuality against a background that has both accuracy and charm. Few books for little children have the genuinely artistic quality of this one.

Dette sto å lese i The New York Times Book Review, 8.10.1933. Du finner det i: Children’s Litterature Review. Excerpts from Reviews, Criticism, and Commentary on Books for Children and Young People. Vol 28. 1992. Den fins altså på Norsk barnebokinstitutt, som også har Fortellingen om andungen Ping, Damm 1947.