Flau bris

En gang like etter krigen, i et land som kanskje er Norge, sender foreldrene til Tobias ham bort fra byen der de bor til den lille øyen Værland. Der skal han og andre barn tilbringe hele sommeren for å komme bort fra ruinene og rasjoneringen i byen, og «fete seg opp» hos fastboende familier.

Beskrevet slik kunne dette ha vært starten på et memoar fra 1940-årene. Men Vindmakeren er den tredje boken i årstids-serien til Maja Lunde og Lisa Aisato, en bok som følger opp Snøsøsteren (2018) og Solvokteren (2020), og som det slik er naturlig å tenke vil bli fulgt opp av noe tilsvarende høstlig om et par år.

Med andre ord er ikke Vindmakeren preget av noen sepiafarget tidskoloritt hverken i tekst eller tegning – tvert imot er den så prangende og overdådig at det nesten virker som om den forsøker å overbevise oss om sin egen kvalitet.

Serien om årstidene er ikke en jeg har unngått bevisst, men heller parkert mentalt ut fra samme refleks som holder meg borte fra blockbustere og bestselgere – bøkene har et format som får meg til å tenke på gamle klassikere som har blitt forgylt i kantene og satt på pidestall. Bøker som Profeten av Khalil Gibran eller Alkymisten av Paulo Coelho som blir pakket overdådig inn med helsides illustrasjoner, kinkige formater og svært mye luft på sidene. Som objekt har Vindmakeren et formspråk som nærmest skriker «jeg er en klassiker!» Selv leter jeg bare etter pocketutgaven med dårlig lim i ryggen og svarthvitt-illustrasjoner.

Fargerike mennesker med åpne ansikter

Men nok om mine oppheng i bokbinderi – det må da være lov å lage en overdrevent vakker førsteutgave uten at kritikere skal begynne å klage.

Tilbake til Tobias: Han ser for seg drømmefamilien han skal bo hos, en sånn fargerik familie med store åpne ansikter og kurver fulle av bær og smilende øyne – nettopp den typen mennesker Lisa Aisato ynder å tegne, omgitt av noen kledelige flekker her og der på arket.

Mens alle de andre barna blir hentet av slike familier, ender Tobias til slutt opp hos fiskeren Lothe – en barnløs, bitter kvinne som er seg selv nok. Hun får nødet Tobias på seg av borgermesteren fordi resten av husene på øyen er fylt opp.

Ikke så farlig

På ren refleks skulle jeg til å si at det er noe Dickensk eller Roald Dahlsk over det hele, men det stemmer ikke. Det er alltid en utvei i Vindmakeren.

Alle de negative situasjonene blir temperert av «de søteste tomatene og den beste fisken jeg hadde smakt i hele mitt liv», eller den friske brisen fra havet. Tobias er ikke etterlatt på Værland for alltid, han skal reise tilbake til foreldrene igjen etter sommeren. Selv bokens mest dramatiske parti blir opplevd som et tilbakeblikk der lite står på spill.

På samme måte er det få risker som blir tatt i utførelsen til Maja Lunde og Lisa Aisato. Fortellingen er formelpreget og haker av alle de riktige boksene som i en lærebok i dramaturgi. Mysterier, frampek og løsninger turneres på rekke og rad etter hvert som Tobias nøster opp i forholdene mellom noen av menneskene på øya. Aisato virker å ha ett gir som hun kjører på helt til motoren stopper – selv de unntaksvis bistre menneskene hennes er tegnet med et vell av farger og glade kontraster. Som leser føler jeg meg mer emosjonelt manipulert enn underholdt etter å ha lest boken.

På den andre siden skal Lunde ha for å ha skapt en hovedperson som er skeiv på en så stille måte at det er lett for en leser å ikke få det med seg i det hele tatt. Om boken utviste like stor subtilitet i resten av historien, ville den kanskje vært en større leseropplevelse også.