Flere grøss, takk!

Flere grøss, takk!

Boktittel: Pepperkakehuset

Forfatter: Gaute Brochmann

Forlag: Cappelen Damm

Årstall: 2024

Antall sider: 219

Sjanger: Grøsser

«Pepperkakehuset» lover mye, innfrir mindre, og hopper bukk over noen svært problematiske elementer i teksten. Men skrivegleden er på plass.

Det var lett å bli ivrig etter å lese denne boka. Forsiden prydes av pepperkakehus, dødninghode, sprøyter, anatomisk korrekt hjerte og bloddryppende julepynt. Baksideteksten lover en grøssende fortelling om trettenåringen Jonas som vil bli tynn og skal på helseklinikk. Vi ser konturene til et spennende plot: Kanskje en Hans og Grete-variant med heks, ond stemor og barnespising? Jo, det kommer til slutt, på et vis. Grøssene og. Men først etter lang tid, og ikke på den eventyrlige, Roald Dahlske måten noen kanskje får assosiasjoner til. Brochmann har utvilsomt noen herlig ville ideer. Men første halvdel fremstår mer som sosialrealisme og spenning, mens siste halvdel ligger nærmere thriller og action enn det mange nok forbinder med klassiske grøssere.

Omstendelig og vinglete (spoiler alert!)

I følge boknett.no er målgruppen 9 til 12 år, og boka kategoriseres som grøsser med emnene «julen» og «slanking». Hovedkarakteren Jonas er overvektig, og både han og faren tror alt vil bli bedre om han ble tynn. Så seiler Diana inn i livet deres, blir stemor på null tid og foreslår at Jonas i julen bor på en helseklinikk i Oslo for å «bli god». Eller tynn, som Jonas tolker det. På klinikken ønskes han velkommen av bokas erkeskurk Dr. Dirk og den betrodde håndlangeren Alma. Alle de ansatte er med i et hemmelig nettverk som hver jul samles til etegilde. Hovedingrediensen? Glade, dumme barn. Men i år har den gatesmarte barnevernveteranen Jenny sneket til seg en plass ved klinikken, og uten henne hadde Jonas blitt helstekt med et eple i munnen. Jenny avslører at et barn har forsvunnet. Dette barnet blir senere partert og kokt til kraft i en av de få virkelig skumle scenene i boka, mens Jenny og Jonas gjemmer seg for Alma og hennes kvessede kniver. Få sider senere slutter Alma helt å være skummel, selv om hun har myrdet og partert flere barn enn hun kan telle. Hun er visst også en fange, og de tre avtaler å rømme via den skumle kjelleren. Men kan de stole på Alma?

Det er mange gode ideer her, men teksten kunne trengt mer arbeid. Særlig første halvdel er omstendelig. Og Jonas’ fortellerstemme vingler for mye med tanke på hva han burde gjøre og hvem han kan stole på. Det er nok ment å skape spenning, men i stedet dras ting ut i det langtekkelige. Vinglingen gjelder ikke bare Jonas. Flere karakterer både gjør og sier ting som ikke henger på greip. Overraskende, flersidige og hemmelighetsfulle karakterer er alltid gøy. Men når de helt ut av det blå forandrer seg på grunnleggende vis, forsvinner troverdigheten. Det er vanskelig å fenges når ting mister sin indre logikk. Vinglingen gjør også at Jonas fremstår ekstremt naiv og tidvis stokk dum. Man vil helst like og heie på ham fremfor å synes synd på eller irritere seg, som her:

Og ja, Dirk hadde lurt meg. Og ja, han skulle slakte meg. Likevel hadde jeg vondt av ham, der han stod og reiv seg i håret. Han som hadde jobba så hardt få å få til alt. Finne meg.

Jonas’ sympati med mannen som vil spise ham er vanskelig å svelge. Og det er påfallende hvordan Dr. Dirk er den minst vinglete karakteren av dem alle. I grøssersjangeren er det jo nettopp skurken som gjerne bryter med etablert karakterlogikk. Apropos sjanger: Det er vel forsøk på grøss, men jeg synes ikke det er greit med beskrivelser av selvmordsmetoder, selvmordsforherligelser, eller at Jonas skal til å barmhjertighetsdrepe Jenny mens hun sover. Han stanses, men ikke av tvil. Og han demonstrerer en underlig sympati med Alma helt på slutten:

– Hun har drept barn, sier jeg. – Og jeg forsvarer henne ikke. Men husk at du ikke var der. Du var ikke fanget mellom veggene. Så tenk deg godt om før du dømmer noen. Hvem kan egentlig vite hva de hadde gjort om det var de som var i Almas situasjon.

Stakkars barnemassemorder, liksom? Vi mister mange grøssermuligheter når hovedkarakteren har et så lettsindig og tidvis romantisert forhold til død. Og vi finner en lignende mekanisme hos Jenny, idet en hodeskalle triller bortover gulvet og reaksjonen hennes reduserer grøssereffekten betraktelig:

Jenny stoppa den med foten. Hun stirra meg rett i øynene med det der glødende blikket sitt. Og så trampa hun jammen på den. Det lød et tørt knas. Skallen knustes til småbiter.

– Ha det bra, styggen, sa hun.

Fordommer fordummer

Et tilsynelatende premiss for historien er at Jonas er desperat etter å slanke seg på grunn av overvekt. Vel. Kropp er ikke topp for alle. Vi omgis av visuelle idealer, helt uoppnåelige for de aller fleste. Og vi mangler representasjoner av alle som ser såkalt «annerledes» ut. I tillegg har vi fordommene: Tykke folk er visstnok late, dumme, treige, og mangler selvkontroll. Jeg er skeptisk til premisset, og tenker at en tykk gutt lett kunne endt opp i Dr. Dirks gryte helt uten å føle på slik skam. Kannibalene spiser jo barn i alle fasonger, og det viktigste for dem er at barna er glade (for smakens skyld) og dumme (så de ikke gjennomskuer opplegget). Jeg finner ingen god grunn for at «Pepperkakehuset» inneholder så mye uproblematisert og ukonfrontert vektstigmatisering – eller fatshaming på dårlig norsk – som den gjør. Jonas blir kvalm av eget speilbilde, og sier han gjerne kunne dø som tyveåring om det ga ham en mage «hard og flat som en stekepanne». Utsagnene forsterkes av synsvinkelen: Et «jeg» som snakker til et «du» om hvor fælt det er å være tykk. Men leseren kan verken svare eller utfordre Jonas på dette. Og karakterene ellers bekrefter fordommene. Det aller meste kan skrives om for alle aldre. Og vi trenger ikke falle i moralfella. Men noen stereotypier er svært ødeleggende om de får stå uimotsagt.

Kristin Linnesholm

Født 1980. Frilans skribent, forlagskonsulent, og redaksjonsmedlem i Leseplaneten. Forfatter-/formidlerutdanningen ved NBI. BA i kunst, medier & kommunikasjon. Mellomfag engelsk språk/litteratur. Emne i klassisk litteratur. Har jobbet i bokhandel, forlag, skole-/ folkebibliotek, og Foreningen !les. Fordypning i horrorfilm og -litteratur.