Flere nye bøker for de minste

Bildebøker

Tekst: Bodil Vidnes-Kopperud
Illustrasjoner: Anette V. Heiberg
Nilsen og lekegrinda
ISBN: 9788202343309

34 sider
Cappelen Damm 2011

Nilsen og lekegrinda

Bodil Vidnes-Kopperud

Cappelen Damm

2011

34

Tekst: Bodil Vidnes-Kopperud
Illustrasjoner: Anette V. Heiberg

Nilsen og stellebordet
ISBN: 9788202343293
Begge bøker: 34 sider
Cappelen Damm 2011

34 sider
Cappelen Damm 2011

Nilsen og stellebordet

Bodil Vidnes-Kopperud

Cappelen Damm

2011

34

Tekst og illustrasjoner: Polly Dunbar
Oversatt av Marit Hassel
God natt, Tipp-på-tå
ISBN: 9788253033730
Begge bøker: 33 sider
Omnipax 2011

God natt, Tipp-på-tå

Polly Dunbar

Omnipax

2011

33

Tekst og illustrasjoner: Polly Dunbar
Oversatt av Marit Hassel
Dille biter
ISBN: 9788253033723
Begge bøker: 33 sider
Omnipax 2011

Dille biter

Polly Dunbar

Omnipax

2011

33

Tekst og illustrasjoner: Nhu Diep
Lille Ting spiser ABC
ISBN: 9788202335489
Begge bøker: 34 sider
Cappelen Damm 2011

Lille Ting spiser ABC

Nhu Diep

Cappelen Damm

2011

34

Tekst og illustrasjoner: Nhu Diep
Lille Ting teller til 12
ISBN: 9788202335496
Begge bøker: 34 sider
Cappelen Damm 2011

Lille Ting teller til 12

Nhu Diep

Cappelen Damm

2011

34

±BØKER FOR DE SMÅ. OG FLERE?

Tre nye serier for de minste barna gir rom for både identifisering og utfordring – i ulik grad. Nye barn trenger nye bøker, og her bys det på både tradisjonelt og moderne: En dose bæsjehumor, søte og småville dyr og en knalltøff liten jente.

Småbarnsboka fyller flere behov

De minste barna står i startgropa av lesekarrierene, og det spesielle med lesingen er at den som oftest skjer i samspill med voksne. Lesesmaken er forskjellig også blant ett- to- treåringer, men generelt har små barn stor appetitt på gjentagelser og gjenkjennelse, som ofte blir fremhevet som en kvalitet og forutsetning i bøker for de aller minste. Disse barna er også inne i en rivende språkutvikling vi voksne bare kan misunne dem. De er nysgjerrige, sultne på utfordringer og å mestre noe nytt. De mest vellykkede småbarnsbøkene klarer balansegangen mellom det gjenkjennelige og utvidelsen av den lille leserens verden. Samtidig må småbarnsboka ha slitestyrke nok til å tåle gjentagelse på gjentagelse. Aller mest for den lille leseren, men gjerne også for den voksne medleseren.

Hverdagsproblemer
I Nilsen og lekegrinda og Nilsen og stellebordet møter vi gjennomgangsfiguren Nilsen, som er en liten gutt, anslagsvis mellom ett og to år. I begge bøker er Nilsen sammen med mamma, pappa og en søster, og de løser hverdagslige problemer sammen. Nilsen vil heller være sammen med de andre og vaske og rydde enn å bli plassert i lekegrinda, og han vrir seg som en orm når han skal ligge rolig på stellebordet. Veldig gjenkjennelige situasjoner for småbarnsfamilien, og humoren i bøkene treffer både små og store. Avslutningssetningen “Enn så lenge” etter at Nilsen endelig synes det er greit å skifte bleie, treffer høytleseren mest. Nilsen og stellebordet er fortellingen som har mest humor og tydelighet. Det er kanskje regnet som et billig triks med bæsjehumor, men hu hei som det fungerer! Det er ikke til å komme fra at små barn er usedvanlig opptatt av kroppens funksjoner.

Hovedpersonen Nilsen er antagelig litt yngre enn leseren. Vi antar ofte at barn vil lese om eldre barn, men små barn er ofte fascinert av babyer og kan absolutt ha glede av å lese om en liten og rampete Nilsen og forstå litt mer enn ham. Det er fint at Bodil Vidnes-Kopperud lar storesøster Dina være den som klarer å finne en løsning på både lekegrind- og stellebordsproblematikk.

Illustrasjonene er enkle i streken, med klare farger, runde former og tydelige konturer. Personene er lett gjenkjennelige, men uten særlig mimikk. Tegningene er enkle å tolke, men gir også informasjon som ikke finnes i teksten. Perspektivet er barnets, med kutting av de voksne og fokus på ansikter.

Søt innpakning
Polly Dunbar er britisk og har illustrert og skrevet historier om Tilly og vennene hennes. God natt, Tipp-på-tå og Dille biter har hver sin hovedperson, men innledes med samme frase og en illustrasjon av det gule huset der Tilly og vennene hennes bor. Persongalleriet er den søte småjenta Tilly og dyrevennene hennes. Tilly ordner opp og er den som er nærmest en voksenrolle, samtidig som hun utseendemessig tydelig er et barn. I God natt, Tipp-på-tå får Tilly dyrene tålmodig i seng, men mot slutten av fortellingen føler hun seg ensom. Tilly spør hvem som skal kysse henne god natt, og det blir lille, umulige Tipp-på-tå. I det fiktive universet er ikke rollene helt klare. Bøkene gir mulighet for å identifisere vanskelige følelser hos et dyr heller enn et menneske.

Tilly formulerer klart moralen i en av bøkene: “Du må ikke bite vennene dine,” sa Tilly. “Det er ikke pent”. Ikke mye undertekst her altså, men mye humor og omtanke i en trygg og koselig ramme. Det koselige underbygges i søte illustrasjoner i pastellfarger. Innfor disse rammene er det likevel plass til konflikt, ensomhet, trøst og ansvar.

En voksen leser vil lett forstå at bøkene har utenlandsk opprinnelse, både på grunn av stilen på illustrasjonene og navnene, som til tross for oversettelse delvis oppfattes som lite typisk norske. For barneleseren spiller dette overhodet ingen rolle. Og både voksne og små barn kan ha glede av forfatterens lek med typografi, en fin anledning til å snakke med barn om skrift og språk.

Sjangerbrudd for de minste?
Bøkene om Lille Ting har helt klart høyest kulhetsfaktor av de tre seriene. Nhu Dieps illustrasjoner vil appellere til mange voksne med sitt moderne og røffe uttrykk. Så langt jeg kan bedømme, fungerer de også fint for små barn. Lille Ting er en knalltøff jente, asiatisk av utseende og ikke redd for noe. Illustrasjonene er utført i grove streker, faktisk så grove at det ikke alltid er umiddelbart forståelig hva man ser. Det er brukt klare, men få farger. Jeg tror mange voksne vil ha lyst til å lese disse bøkene for barna sine. De går også rett inn i det nye, flerkulturelle Norge.

Lille Ting teller til 12 og Lille Ting spiser ABC tilhører en pedagogisk sjanger: telle- og alfabetbøker. Vi voksne åpner ikke en slik bok uten en viss forventning. Nhu Diep både innfrir og bryter med disse forventningene. Det både telles til tolv og spises gjennom hele alfabetet, men oppbygging og referanser er delvis uvante. Som matinteressert småbarnsmor kjenner jeg meg utfordret når Lille Ting spiser seg gjennom zousi, nyre og brie. Her lar ikke forfatteren seg begrense av at hun skriver for små barn, og de uvante referansene er nok i størst grad et problem for den voksne leseren. Små barn vil være vant til å støte på ukjente ord og nye begreper i en bok.

Etter hver bokstavsekvens kommer et enkelt rim, men det er ikke den regelmessigheten i oppslagene som forventet. Alfabetboka er full av livsglede, rytme, humor og deilig mat. Like vellykket synes jeg ikke telleboka er. Her er en konkret og ellevill historie, med en drøm inni historien. Drømmen er som drømmer flest episodisk og usammenhengende, og det gjør det vanskeligere å holde tråden i denne boka. Det er heller ikke så vellykket å telle byller og at mynter telles flere ganger. Et av telleoppslagene inneholder seks sokker på begge sider, og det er en irritasjon hver gang vi kommer hit og skal telle sammen. Her er altså et sjangerbrudd som ikke føles greit. Spørsmålet er om det er et problem med sjangerbrudd i bøker for små barn? Må ikke en sjanger innlæres før bruddet kan oppfattes? I disse bøkene vil ikke bruddet være noe tema for andre enn den voksne leseren. For det lille barnet er det boka som helhet som teller. Helheten er leken innenfor klare rammer.

Samspill og slitestyrke

I alle disse tre seriene er det rom for både gjenkjennelse og utfordring i ulik grad. Bøkene om Nilsen er umiddelbart dem som er enklest å identifisere seg med. I et klart formspråk møter barnet en gjenkjennelig verden. Her er det få nye situasjoner og begreper å stri med, men hverdagsproblemer som løses med varme og barnlig perspektiv. Illustrasjonene innbyr også til gjenkjennelse og identifikasjon, det er lite rom for tolkning og friksjon. Humoren som også har adresse til den voksne leseren gjør at Nilsen og familien tåler godt å leses gang på gang.

Bøkene om Lille Ting ligger i andre enden av skalaen. Dette er en smått surrealistisk verden det ikke umiddelbart er så lett å kjenne seg igjen i. Her er det nye ord å lære og illustrasjonene krever konsentrasjon og tolkning. For den jevne barneleser – hvem nå det er – er det lite trygt over dette. Strukturen ligger der likevel: tallrekka og alfabetrekka, en magnet på mestringssultne toåringer. Disse bøkene vil også kunne strekke seg lenger oppover i alder enn de andre.

Polly Dunbars bøker om beboerne i det lille gulet huset byr også på gjenkjennelse, selv i et urealistisk univers. Situasjonene er kjente, mens personene er vesenforskjellige fra leseren som verken er gris, krokodille eller en høne. Utfordringen er å identifisere egne følelser og handlinger i et fremmed vesen. Den vennlige tonen paret med barnlig humor gjør akkurat det enkelt for barnet, men kan også oppleves litt tamt.

Som voksen kan jeg mene en hel del om disse bøkene. Å forsøke å se seg selv som ett- eller toårig leser blir både umulig og tøysete. Jeg kan bare formidle hva husets testleser i målgruppa helst vil lese: “Bæsjeboka og Ting spiser”. Det er også de to jeg som voksenleser opplever som de mest givende å lese om og om og om igjen. Det sier noe om det samspillet som foregår når man leser sammen, en både repetitiv og spontan dialog mellom barn og voksne som sjelden kan gjenskapes etter at barnet har nådd skolealder.