Nikoline. Kryptozoologi for nybegynnere
av Sylvia Douyé
Illustratør: Paola Antista
Oversetter: Agnes Aalde Heyerdahl
Vigmostad & Bjørke 2020
48 sider

Nikoline. Jenta som elsket fabeldyr
av Sylvia Douyé
Illustratør: Paola Antista
Oversetter: Agnes Aalde Heyerdahl
Vigmostad & Bjørke 2020
48 sider

Flott, men forhastet om fabeldyr

Bøkene om Nikoline er vakre og visuelt detaljrike, men lider under at forfatteren i iveren etter å vise frem et helt univers på under femti sider, gaper over litt for mye.

De to første bøkene i serien om Nikoline er ute i norsk språkdrakt, og det er Vigmostad & Bjørke som har tilgjengeliggjort Sylvia Douyés tegneserie for norske lesere. Målgruppa for serien er 9-12 år. Fellestrekkene med vår mest kjente unge trollmann, Harry Potter, er uunngåelige: Nikoline ankommer øya Von, der bare de som er invitert slipper inn. Hun skal dele rom med klassekamerater i et stort slott, og studere magiske skapninger under en professor med grått skjegg. Samtidig som likhetstrekkene er slående, opererer Douyé og Rowling i to ulike format og sjangre. I bøkene om Nikoline går vi inn i historier som først og fremst drives av det visuelle, vi skal inn i en magisk tegneserieverden.

Dyrene menneskene ikke tror på

Første bok, Kryptozoologi for nybegynnere, sparker det hele i gang med en tegning av skolebygningen Nikoline er på vei til. Der skal hun tilbringe en ikke-spesifisert tidsperiode, for å lære om kryptozoologi, noe Nikoline forklarer som «vitenskapen om kryptider, de eldgamle dyrene som myter og sagn forteller om, men som menneskeheten har valgt å tro ikke finnes». Klassen, som består av seks unge mennesker, skal studere under Arthur Balzar, en zoolog som har spesialisert seg på fabelvesener.

03-fabel-hus

I en fantasiverden der så mye skiller seg fra verden slik vi kjenner den, og der det er mange ting vi ikke kan ta for gitt, er det en stor jobb å sørge for at det blir rom for alt som skal etableres, forklares og introduseres. Tegneserieformatet har dermed noen utfordringer som man ikke trenger å forholde seg til i like stor grad i en fortelling som baserer seg på skrift. I det visuelle narrativet må lange, forklarende utgreiinger ofte utebli. Douyé har funnet en løsning som kunne hjulpet noe på dette: Nikoline fungerer selv som forteller. Dette viser seg i rektangulære tekstbokser, og grepet blir brukt for å forklare leseren hvor lang tid som har gått, eller for å oppsummere hva Nikoline tenker om noe som har skjedd. Dessverre er ikke dette utnyttet på en god måte. Mye av det som kommer fram i disse boksene, kunne like gjerne vært utvekslet i dialog.

I tillegg kommer et problem som går igjen i begge bøkene, og som dessverre lager en del fartsdumper i lesingen, nemlig mangel på informasjon. Det hjelper lite å vise oss at klassen finner en dehydrert, bevisstløs gorgon, når leseren verken vet hva en gorgon er, hvor den egentlig holder til, eller om den er farlig for mennesker. Mangelen på denne typen informasjon fjerner hele den potensielle sjokkeffekten enkelte oppdagelser kunne hatt på leseren, og gjør det vanskeligere å trigge leserens emosjonelle engasjement.

Ensartete mennesker i en dyrehage av fantasiskapninger

Ved å begrense Nikolines klasse til bare seks elever, er persongalleriet oversiktlig og lett å følge. På samme tid har dette gått på bekostning av mangfoldet: Alle elevene er hvite i huden og uten noen særtrekk som skiller dem fra hverandre. Den eneste som er litt annerledes, er Adrian. Utenfor klasserommet er han stille, og virker ikke å være interessert i å legge inn noen innsats for å bli venner med de andre. I timene følger han godt med, er kunnskapsrik, hever stemmen og sier hva han mener når noe er urettferdig eller uriktig. Etter hvert samarbeider Nikoline og Adrian om noen oppgaver, noe som gir Nikoline en mulighet til å komme tettere på ham, og det viser seg at de har mer til felles enn det først kunne se ut som.

 

5-krypto-orm

I første bok blir både mennesker og fabeldyr tryllet om til glassfigurer, uten at noen vet hvem som gjør det eller hvorfor de rammede har fortjent en slik skjebne. Dette blir det største mysteriet: å finne ut hvordan dette kan skje, hvem som besitter slike evner, og hvorfor vedkommende gjør dette. Dermed introduserer Douyé et slags kriminalmysterium i boken. Kombinert med å legge inn antydninger om at Nikoline kan være adoptert (noe som ikke er særlig oppsiktsvekkende for leseren, vi vet jo ingen verdens ting om Nikolines familiesituasjon), om at professorens kjæreste er en vampyr, samt at en av de andre guttene i klassen ser ut til å være helt forgapt i Nikoline, begynner det å bli mange tråder å holde oversikt over. I tillegg kommer de mange nye kryptidartene som lanseres, de fleste bare i korte glimt, med navn vi ikke kjenner, og som dermed ikke forteller oss stort om hva de er eller hva de betyr for Nikoline og de andre. Det hele er nokså heseblesende og tidvis forvirrende, samtidig som jeg ikke vil slutte å lese – jeg vil, tross en del uklarheter, vite hvordan dette går.

I andre bok dukker det opp forklaringer jeg gjerne skulle hatt i første bind, vi får blant annet vite at det er et sommerkurs disse barna deltar på. Dette kan høres ut som flisespikkeri, men det har jo noe å si for Nikolines hverdag, og ikke minst relasjonen til de andre, om hun skal være på dette stedet i noen uker eller om det er snakk om flere måneder. Bok nummer to fortsetter der den første slapp, og dermed forstår jeg det som at Nikoline ikke har vært tilbake i sin vante hverdag, en tilværelse vi vet svært lite om, i mellomtiden. Dette kan kanskje bli aktuelt å utforske mer i de kommende bøkene, i tillegg til spørsmålene om hvorvidt verden utenfor vet at Nikoline og de andre er der på Von, om fabeldyrene er synlige også for andre mennesker, og så videre. Jeg sitter så langt igjen med mange ubesvarte spørsmål.

Så mye å lære, så få sider å gjøre det på

Andre bok, Nikoline – Jenta som elsket fabeldyr, lar oss bli med når professoren introduserer elevene for et fabelvesen, en havfrue. Elevene har fått noen glassboller på bordet mellom seg. Hver bolle inneholder en havfrue som lider av verrucula sublimis, galopperende sår. Dette er sår som flytter seg rundt om på kroppen, og som derfor gjør det utfordrende å behandle dem. Her tar Douyé seg tid til å vise og forklare for leseren på en måte som gjør at vi rekker både å forstå og bli engasjert i situasjonen og oppgaven, før elevene skal i gang med å løse den. Likevel er det ikke en del av fortellingen vi ellers følger i dette bindet, og vi ser ikke mer til havfruene.

Dette vitner om Nikoline-bøkenes største mangel: viljen og evnen til å velge noen få hovedingredienser, for så å holde seg til dem. Denne manglende prioriteringen gjør at begge bøkene fremstår som nokså forhastede og ufullstendige, og potensialet som ligger i det spennende universet forsvinner som sand ut mellom fingrene. Jeg skulle ønske Nikoline-bøkene kunne fått boltre seg i et større format, med flere sider til disposisjon, for virkelig å la ideen om kryptozoologiens forskningsstasjon få utfolde seg og komme til sin rett.

01-fabel-skog

Et fortryllende vakkert univers

Det visuelle uttrykket, detaljrikdommen som Paola Antistas strek bringer, er tiltalende, inviterende og rett og slett vakkert. Dette bidrar med muligheten for flere oppdagelser enn det handlingen og dialogen i bøkene tilbyr. På de til sammen 96 sidene finnes mange skapninger, trær og greiner som viser seg å være en drage eller et ikke-identifisert dyr, og illustrasjonene løfter også det humoristiske elementet frem. For eksempel sitter Nikoline i skogen og skal blåse de hvite frøene av noe som ligner en løvetann, men vi kan tydelig kan se et lite ansikt og armer som klamrer seg fast til stengelen.

På omslaget av Nikoline-bøkene promoterer forlaget at disse bøkene passer for lesere som liker Malin Falchs Nordlys-serie. Der Falch har bygd opp en verden som fungerer innenfor sin egen virkelighet, med en solid indre logikk som gjør det enkelt å henge med, oppleves Nikoline-bøkene som mer overfladiske og lettvinte. Det betyr ikke at Nikoline-bøkene ikke vil være populære blant målgruppen, og det kan være at de leserne dette er skrevet for, har en forståelse for Douyès kryptozoologi-verden som undertegnede er for gammel eller treg til å oppfatte.

Samtidig som det er mye jeg gjerne skulle hatt mer av i disse bøkene, er det verdt å merke seg at dette er de to første bøkene i en serie som forhåpentlig vil vokse seg bredere og mer innholdsrik med tiden. I dette ligger også et håp om at universet på øya Von vil fremstå som mer helhetlig og at den indre logikken vil bli bedre etablert.

 



Skrevet av:

Ingen kommentarer.

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.