Flukt og forsoning

Flukt og forsoning

Boktittel: Det som finnes og det som er borte

Forfatter: Kaia Dahle Nyhus

Illustratør: Kaia Dahle Nyhus

Forlag: Cappelen Damm

Årstall: 2024

Antall sider: 40

Sjanger: Bildebok

Kaia Dahle Nyhus tematiserer veien hjem fra krig til hverdag.

Over 50 millioner barn er på flukt i verden. Hvor mange barnebøker speiler denne typen virkelighet? Noen prisbelønte bildebøker om temaet finnes oversatt til norsk, som Flukten (Fortellerforlaget, 2017) av Francesca Sanna, og den uttrykksfulle og dokumentariske Akin løper (IKO-forlaget 2015) av Claude K. Dubois. Nylig kom også den poetiske bildeboken Vannlilje på havet (Magikon, 2024) med tekst av Veronica Salinas og billedskjønne collager av iranske Narges Mohammadi.

Kaia Dahle Nyhus skiller seg positivt ut med et formspråk som forstyrrer mer enn det forskjønner. Samtidig er bildeboken Det som finnes og det som er borte en håpefull, empatisk og svært estetisk drevet fortelling. Forfatteren dveler ikke kun ved selve flukten, slik som i de overnevnte eksemplene, men tematiserer også veien videre, etter at man har ankommet et trygt sted. Hvordan finne frem til en ny hverdag, når tanker og minner henger igjen i fortiden? Mye fint kan heldigvis gjenoppdages.

Illustrasjon av flyktningestrøm.

Sympati med Ukraina

Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i 2022 har det kommet et flertall ukrainske flyktninger til Norge. Dahle Nyhus tematiserer disse familienes situasjon direkte, med små, men tydelige hint. I åpningsscenen ser vi hovedpersonen i hjemlandet, omgitt av solsikker og hvite duer. For målgruppen 3–6 år krever selvsagt dette grepet en forklaring; solsikken er Ukrainas nasjonalblomst, duene bærer et håp om fred.

Utover dette er bildene perfekt tilpasset små lesere; historien er kronologisk fortalt med situasjoner som er lette å følge. Krigen fremstår derimot tyngende og abstrakt. Forfatteren er flink til å få frem barnets opplevelse av situasjonen, med stemninger, lyder, og blikk som vekker uro. Å ikke vite hva som skjer kan være vel så skummelt som å vite, noe forfatteren beskriver godt i bildene. Nattehimmelen har seige, flytende former – som om barnets fantasi har løpt løpsk. Paletten fra disse scenene glir subtilt over i bildene fra den nye hverdagen, både på skolen, i butikken og hjemme. Traumesituasjonen beskrives effektivt.

Illustrasjon av hovedperson i hjemlandet, med solsikker, duer og idyll.

Allusjoner til fredssang

Tittelen og teksten i boken er som et ekko av Ed McCurdys fredssang «Last Night I Had the Strangest Dream», slik den står frem i Per Johan Skjærstads norske oversettelse («I natt jeg drømte»). Referansen er relevant, men kanskje litt utdatert?

Forfatteren får det uansett til å fungere med en form på teksten hvor hun både beskriver ting som er borte og ting som finnes. Ting hovedpersonen har savnet fra det gamle livet dukker snart opp igjen, som en ny katt, et nytt hjem og et nytt gjemmested for mammas sjokolade.

Illustrasjon av pappa som knyter sko.

Variasjoner over tema

Apropos mødre: I boken gjenbruker forfatteren flere ideer fra bildeboken Krigen (Cappelen Damm, 2013) som hun laget i samarbeid med moren Gro Dahle. Ett eksempel er barnet som gjemmer seg bak et skadet hus. I tillegg parafraserer hun slutten, med et vakkert oppslag hvor hovedpersonen sitter fredfullt oppe i et tre.

Hovedpersonen får til slutt høre sin fars stemme over telefon. Minnene fra åpningsscenen materialiserer seg i det nye hjemmet, med hvite fredsduer i skjul, bak vårlige liljekonvaller, på tapetet. Solsikkene ser vi derimot ikke igjen.

Egon Låstad

Født 1979. Kritiker, designer og kurator. BA i grafisk design fra UCA. Årsstudium i Arkivkunnskap fra UiO. Jurymedlem i Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok. Kritikerfadder for U-prisen. Prosjektleder for www.illustrertejulekort.no