Tittel: Flukten
Tekst: Amund Hestsveen
Forfatter: Torborg Igland
Forlag: Gyldendal
Årstall: 2014
Antall sider: 488

Flukten – lek eller alvor?

Voksenleseren sliter med troverdigheten når kostskoleromanen pares med dystopien. Men barneleseren får action og spenning, og kanskje en ny tanke i hodet.


En god idé?

To av de største ungdomsboksuksessene de siste 10-15 årene heter Harry Potter og Dødslekene, begge også vellykket filmatisert. Forfatterparet bak Flukten, Torborg Igland og Amund Hestsveen, har begeistret grepet ideen om å kombinere disse to suksessformlene. De har skrevet første bok i en bebudet trilogi, noe som foreløpig er en slags totalitær kostskoleroman. Men hva skjer med kostskolesjangeren når den flytter inn i «Nord-Korea»?


Skandia

Handlingen i Flukten er lagt til Skandinavia i nær framtid. Verden har vært gjennom en kjernefysisk katastrofe. Etter en voldsom krig har staten Skandia tatt kontrollen over nordområdene. Befolkningen undertrykkes gjennom streng kontroll og listige løgner. Horder av foreldreløse barn, sett på som Skandias framtid, bor på internat og indoktrineres etter beste evne.

Som dystopi betraktet er ideen bak Flukten interessant. Hvem lurer ikke på hvordan det er å vokse opp i et samfunn der demokrati og frihet betraktes som et onde, og der ensretting og hjernekontroll er godt? Mye av propagandaen som presenteres, er troverdig, og enkelte scener virker skremmende aktuelle med tanke på de siste politiske utrenskningene i Nord-Korea. Likevel er det noe som skurrer. Kan det være at de to nevnte grunnplotene stritter imot å la seg kombinere?


Troverdighet

Noen scener er spesielt forstyrrende. I starten er store deler av de sentrale ungdommene samlet i en time med klassisk indoktrinering. Så hvordan oppfører de seg? Nettopp! Som norske 14-åringer. De krangler med læreren, snakker høyt i timen og engasjerer seg lite i arbeidsoppgavene. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd jeg leste en realistisk skildring av et norsk klasserom anno 2014, og ikke en skildring fra et brutalt diktatur. Riktignok blir de mest uartige elevene straffet med elektrosjokk, uten at det kommer som en overraskelse. Straffen oppfattes som en slags anmerkning med trøkk i, selv om de nesten stryker med. Elevene leker med livet, og som voksenleser sliter man med å akseptere premisset at ungdom er ungdom, uansett styreform og historisk periode. Barneleseren derimot vil kanskje godta det som er mindre troverdig – og la seg underholde.


Sjangermøte

Skandia produserer lydige individer i såkalte dormer, en slags internatskole for foreldreløse individer. Leseren kjenner igjen livet på dormen fra annen kostskolelitteratur. Elevene sniker seg inn på hverandres rom, krangler i kantinekøen og forelsker seg. De gleder seg til nyttårsball. Hadde det ikke vært for at hele deres tilværelse hviler i hendene på en kynisk og hensynsløs diktator, hadde ikke livet vært så ille. Og det er kanskje et hovedproblem i starten av boka. Overgangen fra uskyldige ungdomsscener til et brutalt despoti, eller fra lekne kostskoleforviklinger til brutal «dødslek», kommer mange ganger brått på. Det virker som om forfatterne insiterer på å skrive en kostskolebok, lagt til et miljø som ikke aksepterer de sjangertypiske handlingselementene.


Krevende komposisjon

Flukten starter in medias res. Leseren blir kastet ut i en uklar scene med et dramatisk høydepunkt. Så spoles handlingen tilbake til start, og handlingen rulles kronologisk opp. Mange moderne ungdomsbøker bruker tilsvarende grep, sikkert for å skape akutt lesemotivasjon, men her virker det mot sin hensikt. Scenen er mer forvirrende enn spennende. Grepet avslører i stedet en manglende tiltro til det dramatiske potensialet i fortellingen, noe det absolutt ikke er grunn til.

Tidlig i boka introduseres enda et handlingsplan som kompliserer fortellingen mer enn nødvendig. En eldre kvinne leser fra brev som er skrevet til de tre hovedpersonene. Brevene er skrevet etter Skandias fall, og «spoiler» vesentlige sider ved handlingsutviklingen. Denne handlingstråden hjelper leseren å forstå Skandias historie, samtidig som leserens nysgjerrighet skal trigges. Her er flere ubesvarte spørsmål som gir grunn til å følge med på fortsettelsen. Men sett som cliffhanger, er dette grepet for dårlig integrert i handlingen. Så spennende er det ikke å avsløre relasjonen mellom den gamle kvinnen og fortellingens agerende helter.


Det som virker

Alt er ikke galt i denne fortellingen. På et eller annet sted omtrent halvveis finner fortellingen sin form. Da handler det ikke lenger om «hverdagslivet» i diktaturet, men om et drama på liv eller død. Leseren identifiserer seg med noen få, sentrale karakterer. Heltene har noen få, men velvalgte våpen til rådighet. Motstanden er formidabel. Det begynner å ligne på noe! Men så glipper det igjen. Skandias grusomme plan for elevene er avslørt, men likevel snakker de sammen som om de skal lure lektor Tørrdal. Heldigvis slutter de å prate og begynner å handle. Det redder fortellingen fra å regredere tilbake til kostskolesjangerens lekende uskyld.


Dystopi

En vellykket fortelling trenger ikke finne opp kruttet på nytt. Her er det de gamle reglene som gjelder: Hovedpersonene må ha et tydelig prosjekt og nesten uovervinnelige hindringer, og konsekvensen av å feile, må være fatal. Leseren må kunne identifisere seg med hovedpersonen. I denne romanen er det dystopien som skaper gjenkjennelse, framdrift og drama.

En god dystopi krever i tillegg at framtidsvisjonen speiler nåtiden på tankevekkende og skremmende vis. Mange tidsaktuelle hendelser gir grobunn for reell framtidspessimisme. Det er kanskje nettopp derfor at dystre framtidsskildringer er i vinden. Likevel klarer ikke første bind i Beta-serien å overbevise denne anmelder om at det norske samfunn er på vei mot det totalitære. Den tanken er heldigvis fortsatt litt for drøy.



Skrevet av:

Legg igjen en kommentar

Legg inn din meaning her. Vær hyggelig. Din e-post vil holdt anonym.