Flygeren og Beastly Business

Eoin Colfer
Flygeren
Oversetter: Cecilie Winger
458 sider
ISBN 978-82-04-15629-7
Cappelen Damm 2009

The Beastly Boys
Beastly Business. 1. Varulv mot drage
Oversetter: Lisa Vesterås
150 sider
ISBN 978-82-03-25071-2
Aschehoug 2009

The Beastly Boys
Beastly Business. 2. Sjøuhyrer og andre delikatesser
Oversetter: Lisa Vesterås
153 sider
ISBN 978-82-25094-1
Aschehoug 2009

EVENTYRLIG PROSA – ETTER FANTASYBØLGEN

Anmeldt av Morten Haugen

Trollmannslærlingene blir avløst av magiske naturforskere og romanhelter med røtter i 1800-tallet.

Fantasy-trenden er ikke over ennå, verken i barnebøkene eller i voksenbøkene. Likevel kan vi merke at det er færre trollmannslærlinger i bøkene nå enn for noen år tilbake. Her er et par mulige trender som kan avløse, utdype eller variere fantasylitteraturen.

En vellykket miks av magiske dyr og naturforskere
I juli 2007 skrev jeg en forhåndskommentar før anmeldelsen av Harry Potter-bok nr 7, i lokalavisen Fosna-Folket. Der forsøkte jeg å spå om bokmarkedet etter Harry Potter:

Bokbransjens lesemisjonærer og økonomisjefer drømmer om å surfe på en ny bølge av Harry-størrelse, og den vil nok komme; naturlig eller framskyndet. Jeg er nokså sikker på at det vil være en foreløpig ukjent forfatter som blir den nye stjerneforfatteren, og at denne forfatteren vil ha en minst like spennende biografi som Rowlings. Vi kan neppe forutsi hva som vil bli den neste trendsjangeren (selv om en økologisk korrekt Indiana Jones/David Attenborough-type med minoritetsbakgrunn kan være en kvalifisert gjetning).

Denne trenden av ”økologisk adventure” var for så vidt allerede introdusert i 2007, i og med Isabel Allendes ungdomsbøker.

Da jeg i sommer leste de to første bøkene i serien ”Beastly Business” ble jeg minnet om mine gjetninger. Dette er riktignok ikke ”økologisk adventure”, men en miks av fantasy og naturvitenskapelig tilnæring som jeg ikke har møtt tidligere, men som likevel virker innlysende logisk og relevant, av den typen idéer som får forleggere til å ergre seg over at de ikke kom på det først.

Bokserien er skrevet av tre engelskmenn under fellespsevdonymet The Beastly Boys. Hovedpersonen Ulf er en varulvgutt som bor hos Den Kongelige Forening for Beskyttelse av Uhyrlige Skapninger på Fjerntvedt gods. KFBUS er en blanding av viltreservat, veterinærinstitutt og dyrevernaksjonister for truede, magiske skapninger.

Fortellingen har noe av den samme oppfinnergleden som vi husker hos J.K. Rowling i hennes Magiske dyr og hvor de finnes: Ulf tar med en mystisk gjest på omvisning på Fjerntvedt, og viser fram alle dyrene som finnes der, blant annet krokobjørner, vortehorn, sandhvaler, troll, mimser, grøssegruer, flammeblekksprut og unga-bungaer. Men det gjelder mer enn oppfinnergleden. At en drage blir drept er selvsagt trist, men på et veterinærinstitutt kan man ikke henge med hodet; man må obdusere, notere, registrere, analysere og utforske. Og det er særlig Ulfs samarbeid med instituttstyreren, doktor Flatmark, som jeg mener at er essensen i konseptet: obduksjonen skjer med motorsag, såpass må det selvsagt til når man skal gjennom dragens skjellete hud. Med robust humor og saklig alvor arbeider de to seg gjennom hele og skadde organer i dragekroppen. Doktoren utforsker, mens Ulf gjør notater.

Serien har foreløpig kommet med fire bøker – hvorav to på norsk, og har alle preg av å være seriebøker: en gal erkeskurk med klassisk hevnmotiv og sans for forkledninger, karikerte, dumme medhjelpertyper som skurkens assistenter, og fast handlingsmønster med cliffhanger-dramatikk. Likevel har jeg sans for bøkene; kombinasjonen av serieformat, naturfaglig tilnærming og magiske dyr er en veldig god idé!

Et oppfinnergenis reise fra fangehullet til prinsessens hjerte
Irske Colfer har suksess med serien om det unge forbrytergeniet Artemis Fowls samspill med de underjordiskes sikkerhetsstyrker, en serie som har blitt beskrevet som ”Die hard with fairies”. Med ”Flygeren” går Colfer i en annen retning. Det minner om Dumas, Hugo og Verne – og jeg fornemmer et snev av en trend i disse 1800-tallsforbildene. Hovedpersonen Conor Broekhart ble født på mirakuløst vis mellom himmel og jord (i en luftballong), han er ridderlig forelsket (bemerk etternavnet!) i en prinsesse (riktignok i en fiktiv lilleputt-øystat utenfor Irland) og han vansmekter i årevis i et fangehull fordi en ond marskalk forsøker å utslette både kongefamilien og Conors kongetro familie. Alt dette er helt i stilen etter Jean Valjean og Greven av Monte Cristo. Vi er på 1890-tallet, og Conor er en nysgjerrig ingeniøreventyrer i Jules Vernes ånd og opptatt av flyving. Løsningen på bokas intrige er at han som den første lykkes med å fly et glidefly og overliste skurken.

Conors historie har stor spennvidde, fra slottsromanser til fangehullets mafiabrorskap og videre til lærerens observatorium. Hans tilnærming til livet og livets utfordringer er derfor både høvisk, street-wise og teknisk utforskende. Jeg har i en tidligere artikkel her drøftet hva det er som er så forlokkende med imperietidens og ingeniørens verdensbilde, slik spesielt Jules Verne skildrer det. Susanne Vebels karakteristikk av Verne står seg fremdeles: helten og/eller leseren befinner seg «midt i den tekniske kultur som åpner uante muligheter for fremtiden. Man kan lese Vernes bøker som hymner til dampens, elektrisitetens, mikroskopets og teleskopets pris». Conor Broekhart seirer fordi han er forfatterens utvalgte. Han vinner fordi han besitter kjærlighet og andre gode dyder, men aller mest vinner han fordi han er på parti med framtiden: demokratiet, rettsstaten og det teknologiske framskrittet.

Fantasy eller forskeren som svar på leserens verdensbilde
I vår anmeldte jeg Scottt Lynch’ Løgneren Locke Lamora for Adresseavisen, og mente at

Dette er fantasy, og det er trolig fantasy for ungdom. […] Sammenlignet med high fantasy er det få magiske gjenstander her, men den unge heltens livsløp, læretid og unike ferdigheter er typisk for fantasysjangeren; slik Batman, til tross for manglende superkrefter, er like mye superhelt som Spiderman.

Nå i ettertid er jeg usikker. Mest på definisjonen av fantasy, men også på behovet for å gjøre alt til fantasy. Hvis fantasy-litteraturen skal defineres ved en sirkeldefinisjon som omfatter alle fortellinger hvor en helt med usedvanlige ferdigheter overskrider sine fastlagte rammer, ja, så er både Lynchs og Colfers bøker, og for så vidt også ”Pirates of the Caribbean”, en slags fantasy. Men kanskje er det på tide å finne en ny samlebetegnelse som kan avløse den stadig romsligere fantasy-sekken!? Jeg har ikke noe svar her og nå, men er åpen for forslag.

Hva er egentlig fantasysjangerens innebygde budskap til leseren? (Og før jeg går videre i dette resonnementet vil jeg skyte inn et forbehold: det følgende er en retorisk, og ikke en representativ, framstilling av fantasylitteraturen) Jo, at verden er mer uoverskuelig, mindre forståelig og mindre forutsigbar enn du først trodde. Dette er forståelig nok et verdensbilde som kan appellere til unge lesere. Og det blir ikke dårligere av at fantasylitteraturen ofte også postulerer at denne kaotiske verdenen bare kan møtes av en utvalgt helt med et rent hjerte og med evner og innsikt som overgår hans trivielle omgivelser. Hvis vi mener at dette er en rimelig dekkende definisjon, er det ikke rart at vi kan tidfeste fantasyens gjennombrudd til den samme nordamerikanske og vesteuropeiske generasjonen som fant opp ungdomstida og ungdomsopprøret.

De assosiasjonene til den unge naturforskeren og den Jules Verne-inspirerte ingeniøren som vi finner i de foreliggende bøkene, har fra en side sett spenningskurver som fantasybøkene, de har et verdensbilde som er normalitetsoverskridende som fantasybøkene, og de har lærende helter med uvanlige egenskaper, slik fantasybøkene har. Men der stopper også likhetene: verken Ulf eller Conor har noen tryllestav eller magisk mentor i bakhånd. Dette er bøker som appellerer til en annen virkelighetstilnæring: rasjonell utforsking i tråd med et naturvitenskapelig, positivistisk verdensbilde. Ulf opptrer som en deduserende juniordetektiv innenfor sitt univers: han samler spor, analyserer ledetråder og finner forklaringer på hvorfor ting er som de er. Conor er også en utforsker, om enn av en litt annen type: han er en entreprenør som Jules Vernes ingeniører, en som vil overvinne naturkreftene og utnytte dem i framskrittets og det godes tjeneste.

Det er ikke tilfeldig at Flygerens siste setning er Conors ord «Men menn som oss er annerledes. Vi er visjonære.»