Tittel: Født forvirra
Tekst: Tanuja Desai Hidier
Oversetter: Bente Klinge
Forlag: Damm
Årstall: 2004
Antall sider: 527

Født forvirra

Rotete, men full av trøkk

Tanuja Desai Hidiers kjemperoman Født forvirra er det motsatte av fullkommen. Kanskje det er en av grunnene til at det er sånt trøkk og tempo i den.

Jeg-personen Dimple Lala fyller 17 år den sommeren handlingen i Født forvirra foregår. Hun bor i en New York-forstad i New Jersey sammen med foreldrene, som begge er innvandrere fra India og giftet seg der. Og rett bortenfor bor bestevenninnen Gwyn, som er fullstendig amerikansk, men har vanskeligheter med familien – en mor som aldri er til stede og aldeles ikke stiller opp for henne, og en far som har stukket av til California.

Denne sommeren merker de to jevngamle venninnene for alvor vanskelighetene med å skulle bli voksne. Dimples foreldre presenterer henne for en skikkelig og indisk gutt, som de vil hun skal etablere et forhold til, med tanke på ekteskap. Gutten er til og med sønn av en ungdomsvenninne av begge foreldrene. Det skjærer seg da feil pike forelsker seg i riktig gutt, og det hele kompliseres av at Dimple gjerne vil være amerikansk, mens Gwyn vil være indisk. Men kanskje de ikke er de eneste som helst vil være noe de ikke er. Grunnen til dette ønsket er, som så ofte, overbevisningen om at man ikke er noe som helst, og redselen for at andre skal gjennomskue dette. Mens mennesker som ikke er noe som helst, i hvert fall er en enorm sjeldenhet, for å si det mildt – hvilket leseren selvfølgelig forstår, slik at det snart oppstår et sterkt ønske om at hovedpersonene nå må slutte å lete i alle mulige gale retninger og finne hverandre, finne seg selv.

Bøker som handler om å finne seg selv, er derimot alt annet enn sjeldne. Når det dessuten pøses på med omkringstående personer, til og med foreldre og andre voksne, som er langt mer intelligente og skjønner mye mer enn hovedpersonene ville ha trodd, fortoner det seg som det reneste mirakel at ikke hele boken sklir totalt ut i det sentimentale lettvinthetssludder. For det gjør den definitivt ikke, selv om den er altfor lang, mange poenger er altfor opplagte og uttværede og forfatteren pinlig mange ganger boltrer seg i en ikke helt berettiget ordglede som hun i hvert fall må være nokså alene om. Klisjeene vrimler, og ukebladsentimentaliteten vifter iherdig og slett ikke i det fjerne.

Født forvirra er likevel en roman som suger, og man blir glad i disse ubehjelpelige menneskene. De er så sympatiske, og samtidig så hjelpeløse, uten enhver form for ren ondskap; de føles rett og slett svært nær, uansett kjønn, alder og kulturbakgrunn. Hovedtesen om at forvirringen er all forståelses mor, er fascinerende, selv om allerede Sokrates sa omtrent det samme, adskillig mer kortfattet. Og det hele drives fremover av et voldsomt tempo (tross alle digresjonene) og et kraftig språklig trøkk som gjør en villig til å tilgi svært mye rendyrket sludder, også i oversettelsen. Indisk-amerikansk tenåringsslang og ditto sjargong må være et mareritt å oversette; mye er svært fikst gjort, andre steder plumpes det uti til halsen. Men friskheten og farten er bevart, og da kan man godta mye.

Skjønt de usedvanlig rike forekomstene av de voldsomste trykkfeil kunne forlaget godt ha luket bort.



Skrevet av:
Kommentarer