Følelsene sitter utenpå

Boktittel: Selma gjør så godt hun kan
Forfatter: Kjersti Synneva Moen
Illustratør: Kjersti Synneva Moen
Forlag: Aschehoug
Årstall: 2024
Antall sider: 268
Sjanger: Drama/humor
«Selma gjør så godt hun kan» er et inderlig kjærlighetsdrama med humor og spenning, fortalt på en måte som gjør det lett å la seg rive med.
Elleve år gamle Selma er en typisk allværsjakkejente – ikke smartest, ikke penest, ikke den mest populære i skolegården. Men hun gjør så godt hun kan. Hun er en pliktoppfyllende datter for politimammaen sin, har minst én god venn, og hun har en forsiktig og mildt pessimistisk kjæleskilpadde som samtalepartner.
Selma er også forelsket i Oskar i klassen. Og hun har et nyfunnet nemesis; Ingeborg er ny i klassen og alt det som sosiale medier sier at en snart tolv år gammel jente bør være: stilig, erfaren, urban og vel bevandret i alle makeup-serumene på Sephora.

Fiksjon, ikke biografi
Oppvekstskildringer er særlig populært i tegneserieformatet. Begge Kjersti Synneva Moens bøker så langt faller inn under denne sjangeren. Der Grip den føkkings dagen handlet om folkehøyskole og veien inn i voksenlivet, handler Selma gjør så godt hun kan om starten på tenåringstiden.
Det er nok av eksempler på at både ferske og rutinerte serieskapere stirrer seg blinde på sin egen biografi i slike bøker. Da setter de ofte den gode historien i baksetet, mens ønsket om å fortelle ting akkurat slik de skjedde får styre. Denne fristelsen har heldigvis ikke Moen latt seg rive med av, hverken i debuten eller nå. 29 år gamle Moen trekker kanskje som enhver god forfatter på egne opplevelser, men som leser er jeg aldri i tvil om at det er dramaturgien som har forrang.

Enkel, men spennende
Selma og vennene er opptatt av YouTube-challenges, som er akkurat hva det høres ut som. I starten av boken prøver Selma blindfold-challengen på stranden mens bestevenninnen Devi filmer. Ikke lenge etter blir det blodig alvor når Ingeborg utfordrer Selma til en virkelig challenge: Hvem av dem kan få Oskar forelsket i seg?
Moen trenger en karakter som kan skyve Selma videre, og finner det i «Flørteeksperten» – en YouTube-influenser med nettopp flørting som ekspertområde. Flørteeksperten flytter fra internett og inn i Selmas virkelighet, men blir gjennomgående tegnet i en ensfarget rosa boble. Som lesere er vi aldri i tvil om at dette er en figur som bare Selma (og skilpadden hennes) kan se og høre.
Moen har den enkle streken til en penn-og-papir-illustratør, men har en god bruk av farger og dynamikk på sidene som gjør at boken fremstår visuelt spennende. Det er langt mellom de stramme rutenettene når Moen hopper mellom samtaletråder, oppslagssider, fargebobler og kruseduller. Boken føles levende, rablet i, på litt samme måte som Nora Dåsnes’ Ti kniver i hjertet, men uten at den føles som en faksimile av en dagbok.

Unge skjermtroll
Selma gjør så godt hun kan var nominert til årets Bragepris i klassen for skjønnlitteratur for barn og unge. (Det var en av to tegneserier som var nominert, sammen med Livet er livsfarlig i klassen sakprosa for barn og unge – ingen av dem vant.)
Under prisutdelingen kom jeg opp i en diskusjon med kollegaer om hvorvidt all denne bruken av YouTube og sosiale medier er realistisk i en historie om elleveåringer. Det fikk meg til å sjekke litt statistikk, og selv om disse mediene har 13-årsgrense, viser det seg at 72 prosent av 11-åringer er på sosiale medier.
Når vi snakker om dette temaet er det stort sett pekefingeren som kommer først inn døren. Moen tar derimot alle disse elementene fra det tidlige ungdomslivet og behandler det på ungdommenes egne premisser. Chatting, mobiler og virale fenomener oppleves ikke som noe eksistensielt problem for dem som har vokst opp med det, og Moen behandler det som en del av virkeligheten. Det kan være bra eller dårlig, men ikke noe som det er et alternativ å velge bort.

Store følelser
Historien om Selma er lett å følge og engasjere seg i. Nesten litt i overkant: Selmas rival Ingeborg er så ufyselig at jeg nærmest kaster boken fra meg i affekt. Enda finere er det da at Moen i siste akt klarer å menneskeliggjøre også dette liksomverdensvante sminketrollet på en måte som gjør at vi får sympati for henne.
Det er store følelser i sving her, akkurat slik det er når man står på terskelen til ungdomslivet.