Føleri i anmelderi
I dette leserinnlegget retter bibliotekar Tale Østrem kritikk mot Barnebokkritikk for vår anmeldelse av «Felefeber» av Elin Hansson. Kan vi erstatte sarkasme med nysgjerrighet? undrer hun.
Da jeg begynte å jobbe på bibliotek fant jeg til min glede ut at barnebokkritikk.no finnes, et sted jeg kan lese meg opp på ny, norsk barnelitteratur, et sted hvor anmeldelsene har et grundig og faglig fundament.
Det er ikke alltid dere svarer til forventningene, nå sist med anmeldelsen av Elin Hansson sin bok Felefeber, «Føling i fela». Det blir tidlig klart at anmelderen ikke er begeistret for boka i det hele tatt. Det er interessant, for selv slukte jeg boka i et jafs. Jeg frydet meg over denne fine kjærlighetshistorien, og jeg kunne levende se for meg Torleif og Horimyo hånd i hånd gjennom skogene, jeg ble glad i dem, jeg ville så inderlig at de skulle få det bra.
Inderlig, kanskje et litt for klisjépreget ord? Jeg lar det likevel stå, selv om det er tydelig at Barnebokkritikk jakter klisjeer som jegeren jakter sitt bytte. Oisann, litt for oppbrukt den med jegeren, kanskje?
Jeg forstår dere, jeg sliter også med klisjeer, og det er vanskelig når vi først henger oss opp i dem. Da må jeg bare legge boka fra meg. Og så ringer jeg en venn, og så ler vi av disse klisjeene, og så finner vi kanskje enda flere, så dikter vi opp nye formuleringer skåret over samme lest, vi ler, harselerer og er sarkastiske så det holder. Det er veldig gøy!
Men jeg synes ikke det har noe å gjøre i en seriøs bokanmeldelse. Mer enn noen gang må vi forsvare seriøse og faglig funderte bokanmeldelser framfor lettvinte synsinger i ulike kanaler.
Jeg hørte en gang en teateranmelder fortelle hva han tar utgangspunkt i når han anmelder teater. Det han først og fremst gjør er å sette seg inn i teatrets intensjon med forestillingen, hva ønsker de å få til? Om de når dette målet, da er det mindre interessant hvordan han personlig opplever forestillingen.
Det synes jeg er et spennende utgangspunkt, gå inn i teksten med nysgjerrighet framfor sarkasme, spørre seg selv hva som kan være grunnen til at forfatteren har tatt disse valgene, finnes det andre type lesere som vil sette pris på denne måten å skrive på, enkelte av ungdommene for eksempel?
Å huske på målgruppa når en anmelder bøker for barn og ungdom, det er ikke første gang det er oppe til diskusjon, i fjor var Lars Mæhle sin bok, Fuck off I love you på agendaen, også en av mine favorittbøker.
Felefeber og Fuck off I love you, to helt ulike ungdomsbøker, men begge har funnet vegen til hjertet mitt. Jeg velger å tro at det ikke skyldes umodenhet, men heller mitt unge sinn.
P.S. Beklager det med hjertet, jeg vet, klisjé…
Tale Østrem, barnebokbibliotekar og formidler, Randaberg folkebibliotek. Masterstudent, Norsk barnebokinstitutt.
