Føling i fela

Da jeg forstod at Felefeber var en roman plassert i folkemusikkmiljøet, følte jeg for å gjøre et hallingkast. Selv har jeg to barn tilmeldt Bondeungdomslaget, og har vært fascinert tilskuer ved en rekke kappleiker og dansetilstelninger. Mitt blikk er fra utsiden og inn, og det hele fremstår på samme tid både erkenorsk og eksotisk. Derfor gledet jeg meg til å tilbringe tid i dette litterære universet.

Overforbruk

Felefeber er en «litterær roman for unge voksne» oppgir Cappelen Damm. Det er forfatter Elin Hanssons tredje bok, og første bok med en så voksen målgruppe. Tidligere har hun skrevet for barn. Romanen tar til idet Torleif må reise tilbake til hjembygda for å ta seg av bestefaren, som har fått slag. Torleif hadde egentlig bestemt seg for å aldri returnere til barndomshuset, der faren og broren fremdeles bor. Vi forstår tidlig at Torleif er homofil, men at han aldri har kommet ut av skapet overfor familien eller bygda. Nå lever han imidlertid åpent som skeiv på internatet og den videregående skolen han har flyttet til. Å reise hjem vil være å lukke seg inne i skapet igjen. Dessuten bringer hjemreisen tilbake vonde minner fra morens nylige død, og Torleifs påfølgende depresjon og selvmordsforsøk.

Heavy? Ja. Men det er ikke temaet som tynger boken. Det er språket. Og narrativet. En bok kan være så mørk som svarte natta for min del, så lenge den er god.

Som nevnt ble jeg begeistret for miljøet boken befinner seg i. Men det stopper også der. Nokså raskt blir det klart at Hansson ikke bare gjør bruk av folkemusikk-referanser; hun overforbruker det. De første gangene er det fint nok. Men etter hvert virker det påtvunget. Minner også dette Torleif om feler? Leseren forstår at Torleif er veldig opptatt av felespill. Men når til og med den samme metaforen brukes flere ganger, fremstår det mer som forfatterens oppheng i billedbruken, ikke hovedpersonens. Flere ganger er noe mykt som fløyelen på innsiden av felekassa, eller så opphissende at hjertet hopper rundt som en «rusa hallingdanser». Eventuelt, når noe ikke kjennes helt riktig, er det som en ustemt fele, eller en dissonans «som når lokket og bunnen i ei fele ikke er helt samstemte».

Det som i utgangspunktet er ment å gjøre språket rikt og originalt får motsatt effekt: Det blir stilisert og forutsigbart. Når forfatteren forsøker seg på ikke-fele-metaforer, er det også svakt. For eksempel beskrivelsen av en av Torleifs elevers overdimensjonerte øyenbryn: «Det ser ut som om hu har flådd to mus og klistra dem opp over øya». Et annet sted er de beskrevet som «våte vafler». Jeg får ingen av bildene til å stemme. Andre ting er også direkte feil, som når broren til Torleif er fyllesyk blir han «like bleikgrønn i trynet som en overvanna potteplante.» De blir da vitterlig brune, tenker jeg. Flisespikkeri? Kanskje. Men sammenlagt blir inntrykket en forfatter med mye energi og vilje til å leke med språket, men som mangler presisjon.

Overtydelige navn

Pasjon og innlevelse er et must for den skrivende, men for å skape god litteratur må denne også tøyles for å gi plass til leserens blikk og fortolkning. Men det er trangt om plassen i Hanssons bok. Torleifs ekstreme følelsesliv og forfatterens hang til å male det ut i voldsomme vendinger virker utmattende og fremmedgjørende. Riktig nok er Torleif en tenåring, med alt det medfører av hormoner, underutviklet frontallapp og begrenset impulskontroll. Men karakteren fremstår likevel som ekstrem. Og i kraft av det lite troverdig og relaterbar. Det gjelder både reaksjonsmønster og hans blikk på omverdenen. Når han blir provosert «er det som om noen har kasta en molotovcocktail inn i brystkassa mi». Eller når han skal beskrive hvor spent stemningen er backstage før en konsert: «Om stemningen ute i lokalet var elektrisk, føles det som om et kjernekraftanlegg har eksplodert her inne.» Man forstår forfatteren ønsker å understreke, eller å ta i. Men det blir for mye. Dessuten: Et kjernekraftanlegg som har eksplodert på et backstage-rom. Fungerer det? Ser man det for seg

Likeledes synes Torleifs handlinger uforståelige når små hendelser utløser ekstreme reaksjoner. For eksempel i begynnelsen av romanen når hans kjærlighetsinteresse, Horimyo, spiller slåtten «Felefeber», stykket som minner ham om morens begravelse. Torleif legger ganske enkelt på sprang:

«Løper som en gærning. Gjennom korridoren. Ut de gigantiske tredørene (…) Jeg bare beiner. Inn i skauen. Til alt jeg kjenner er smaken av blod i munnen og greiner som pisker meg i trynet. Da hører jeg bruset fra Helvetesfossen.»

Og om det ikke skulle være klinkende klart, er altså Helvetesfossen dårlig nytt. Den blir et bilde på Torleifs dragning mot det destruktive og døden. Og når vi først er inne på overtydelige navn; hjemstedet til Torleif omtales konsekvent som «Fittlausbygdi». Først leste jeg det som en vits. Men så forekommer det så ofte, fra både Torleifs venner, sambygdinger og bussjåfør, at jeg nå er i stuss. Kan det være at bygda faktisk heter Fittlausbygdi? Det leder meg i så fall over til min siste innvending.

Parodisk bygdeliv

Å skrive om en ung mann som vender hjem for å møte bygdedyret og barndomstraumer er en tradisjonell øvelse, og en øvelse som krever en særlig evne til å balansere klisjeer mot originalitet. En av fallgruvene man kan gå i er å fremstille bygda som mer primitiv enn det urbane. Mindre intelligent. Og slik også mindre verdt. Elin Hansson har åpenbart respekt for håndverket og kulturen som følger folkemusikkmiljøet, men bygdelivet forøvrig fremstilles i et grelt lys. På den lokale kafeen sitter NAV-erne, homofobe alle som én. Torleif må bestille traktekaffe fremfor espressobasert, eller gud forby, melkeskum, ellers vil han avsløres som homo. På den lokale puben er det unge jenter i utringede dirndl-kostymer som serverer øl til de brautende mennene som ikke går av veien for en nesestyver. Igjen: Er dette troverdig? En bedre bok ville vist mer nyanse og omsorg for bygda. Dette fremstår som en parodi.

Felefeber er en bok preget av et upresist og lett manisk språk og hovedkarakter. Den serverer leseren den ene klisjeen etter den andre. Når Horimyo viser seg å utføre kintsukuroi, en japansk kunstform der man reparerer knust keramikk med gull, venter jeg bare på replikken om at Torleifs sjelelige sår er det som gjør ham unik. Den kommer på side 134: «Sårene du har betyr ikke at du er ødelagt, Tolreif (sic). De er beviset på at du er leget.»

Mitt hjerte sukker.