Folk er rare

Myldrebilder har en lang og brokete historie, fra Pieter Brueghel den eldres uendelige parade av hollendere på 1500-tallet, via Martin Handfords Hvor er Waldo-bøker til Kristin Roskifte som tok det norske vrimlebokmarkedet med storm da Alle sammen teller kom i 2018.

Det er også en rekke norske tegneserieskapere som har funnet glede i å tegne superdetaljerte, vrimlende scener fulle av folk og dyr. Flu Hartberg har laget flere, Martin Ernstsen gikk litt ufortjent under radaren med den fine Hvor er Albert i 2013 – og så Anna Fiske, så klart, som nærmest føles som sjangerens gudmor her i Norge.

Og nå dundrer Kjersti Synneva Moen på døren til det gode selskap, og jeg lurer på om vi med Bløte folk rett og slett snakker peak myldrebok.

Hvor er Kjersti?

Det er bare tre år siden Moen debuterte med Grip den føkkings dagen, en på-terskelen-til-voksenlivet-tegneserie som skilte henne ut fra røkla på to viktige måter. For det første var tegneserien ikke nødvendigvis basert på hennes eget liv, og for det andre la den for dagen en personlig og interessant strek som var på plass fra første side.

Oppfølgeren Selma gjør så godt hun kan ble nominert til Brageprisen, men jeg er likevel tilbøyelig til å hevde at det var myldrebok-tegner hun var født til å være. Bløte folk er et av de mest sjarmerende og imponerende tilskuddene til sjangeren jeg har sett på en stund.

Rammehistorien er Pelle og mammaen som skal i badeland en lørdag. Moen bruker de to første oppslagene på å etablere fargepaletten som på dette tidspunktet allerede føles veldig moensk: dype, sterke farger som oransjegul, rød og bregnegrønn. I oppslaget hvor Pelle og mammaen går bortover gaten er det også et veldig fint spill med perspektiv, hvor stingene på mammaens jakkeerme er like store som hodet til en person som trasker nedover veien bak dem i regnværet. Det er unødvendig og gøy. Og så braker det løs for alvor.

Her kommer frikene

Resten av boken består (stort sett) av en rekke dobbeltsidige tablåer fra svømmehallen. Det finnes en liten rammehistorie kombinert med en «finner du dette?»-lek som går gjennom boken, men allerede på andre gjennomlesning er dette glemt. Det er rett og slett så mye som foregår her at alle forsøk på å tre noen lesestyring ned over oss bokstavelig talt forsvinner i mylderet.

Ikke bare er det et vell av mennesker på disse sidene (jeg ga opp etter å ha talt 45 på ett oppslag etter bare å ha kommet to tommelbredder opp på siden), de er også superrare. Eller, helt vanlige, alt ettersom hva du tenker om folk. Du har svømmerne, så klart. Og baderne. Og dykkerne. Men så har du alle badedraktene. Og der er det sannelig noen i kostymer. Og der er det et utdrikningslag. Og der er det noen som … spiser lapskaus? Som et har kaninbur på ryggen? Og der står det en gjeng med hipstere og lytter til en flytende LP-spiller?

Jeg lar meg imponere over kjærligheten som Moen viser for selv de minste av disse figurene. Det virker som om de har en personlighet alle som en, man kan nærmest se dem for seg gjøre seg klar og komme til svømmehallen på samme måte som Pelle og mammaen gjorde – selv om det er for å kle seg opp med løsnebb og fjær og danse fugledansen, eller ta på seg et rødt slips og ta med seg PC-en for å få gjort litt arbeid fra bassengkanten.

En kur mot KI

Alle snakker om kunstig intelligens og hvordan teknologien kan generere bilder i enhver stil. For illustratører er dette alt fra en stein i skoen til atomtrussel, avhengig av hvem du spør. Men når selv store forlag som Bonnier setter KI-illustrasjoner på bokforsider, er det tydelig at dette kan bli et problem både for kunstnere og konsumenter.

Etter hvert som jeg leser tenker jeg at bøker som Bløte folk er et av de beste våpnene illustratører og tegnere har for å kjempe mot teknologien som truer med å ta jobbene deres. Den er så rar, personlig, sjarmerende og vellaget at selv den mest veltrente robot vil stå maktesløs tilbake.

Jeg kan ikke annet enn å si ja til mer flamingoer, vanncowboyer og folk som står på rullebrett i dypvannsbassenget. Jeg vil ha flere bløte folk i livet mitt.