Folkeslag i verden

Alle barn er brune…Her har ungene fått seg en skikkelig slugger av en ”coffee table book”, fin til å blade i og med et imponerende billedmateriale Det er mye godt å si om Damms siste import fra det britiske forlagshuset Dorling Kindersley, Folkeslag i verden. Med sitt store format og sine vel 300 fotospekkete sider er den er imponerende rundtur over hele vår klode, med spennende nedslag i kulturer de fleste av oss aldri har hørt om og i fin balanse med mer kjente geografiske reisemål.

Boken har en kort og grei pedagogisk innledning. Den starter som seg hør og bør med et verdenskart over to sider, innrammet av mest-, minst- og størstfakta. Deretter følger en kjapp statistisk oversikt, også den over to sider, kalt ”Den globale landsbyen”. Her har man for enkelhets skyld minimert verdens befolkning til 100 innbyggere, og så fordelt mat, utdanning, språk, religion, nasjonalitet, luft og vann på disse 100 – og se, det er greie statistikker for lærere og elever å bruke når hele verden skal forklares lettfattelig. Joda, det har vært gjort mange ganger før, men det er et brukbart triks fortsatt! De to neste sidene er kanskje det mest fascinerende bildet i hele boken: kloden om natten, et satelittbilde som ”gir et grovt bilde av fordelingen av elektrisitet til lys i verden”. En ganske fiks illustrasjon over hvor på kloden de mest folkerike byene finns. Innledningen avsluttes med to korte og nøytrale foklaringer på hva det vil si å utgjøre en etnisk gruppe og på begrepet migrasjon – ”Hvorfor flytter folk rundt omkring?”

De neste 284 sidene tar leserne med på en formidabel ”flytur” over alle verdens deler, fra Nord-Amerika og Mellom-Amerika via Sør-Amerika, Afrika, Europa, Asia til de mange små samfunnene i Oseania. Hvert verdensdel-kapittel innledes med kart og kortfattet statistikk før reisen settes i gang, med både grovsortering og punktnedslag, f.eks. Midtvesten og Amish-folket i Nord-Amerika, Brasilianere og Baíanere i Sør-Amerika. Eller rene fotooppslag, hvor Marokkanere er representert ved et spennende kveldsbilde av markedet Dja el Fna i Marrakesh.

Heldigvis har redaktørene lagt vekt på å vise fram mangfoldet og ikke foretatt en matematisk fordeling av sidetall i forhold til verdensdelenes befolkningstetthet. Derfor får Oseania like mye plass som Sør-Amerika, og vi kan blant annet treffe Huli-folket på Papua, Trobiandere i Melanesia og Ni-Vuanatu – vulkanfolket som deler mer enn 100 forskjellige språk mellom seg. Det er i det hele tatt i møte med de virkelige minoritetskulturene at verdien av mangfoldet blir illustrert i klartekst. Ta Nenets-folket for eksempel, som i over tusen år har livnært seg i det kaldeste Sibir, og hvor flere av gruppene aldri har hatt et fast bosted. Dette folkeslaget teller i underkant av 40 000 mennesker, lever på et område tre ganger Norges størrelse og livnærer seg hovedsakelig av reinsdyr. På tross av at de i mer enn 70 år var en del av Sovjet-Unionen, ble de aldri innhentet av kommunistregimet og lever på tradisjonelt vis den dag i dag, utrolig nok. Det er bokens fortjeneste at den lar presentasjonen av slike folkegrupper få vel så stor plass som de mer ”vanlige”, og lar oss bli kjent med de små (tjukstsjere, dinka, dogon, uro) så vel som de store (japanere, egyptere, argentinere, franskmenn, italienere, australiere). Et annet høyst sympatisk trekk er at Norge, Sverige og Danmark blir slått sammen til skandinaver, mens islendinger, finner og samer får hver sine to-siders oppslag.

Ingen folkeslag får forresten mer enn to sider å boltre seg på, der har redaktørene vært konsekvente, med enkelte unntak, som nevnte nenets. Dette har sevsagt sine ulemper også – med så masse bilder som boken har, blir det lite tekst om de enkelte folkeslagene. Og den teksten som er, blir kortfattet og leksikalsk. Slik sett er boken en salig blanding av praktfulle fotografier i National Geographic-klasse og billedtekster i NTB-stil, kort og konsist. Hva kan man så lære av denne mursteinen av en coffee table book? Kanskje ikke så mye. Jeg mener, det at rajastahnikvinnene under ghoomerdansen svinger seg grasiøst slik at skjørtene deres strutter er vel ikke akkurat en epokegjørende opplysning. Og det er vel ikke akkurat uventet at det blant verdens mange urbefolkninger drives med jakt, fiske, veving og at festlighetene er knyttet til religiøse høytider. Skal man trekke en rask lærdom ut av denne boken, så må det være at alle barn er brune – i ulike nyanser selvfølgelig, men tro ikke lenger på Egners vise om at de er røde, gule og blå! Men helhetsinntrykket er at dette er en fantastisk bok til å blade i – og hadde jeg fått denne i julegave som tolv-fjorten-åring, så hadde jeg sittet inne hele første juledag og kost meg…