Folkets hus brenn, Mika!

Dramatisk for barn

I andreboka om Mika og familien hans viderefører forfatteren tematiseringen av barns frykt.

Ingen kosebok

Det er sjeldent man leser billedbøker med så mye dysterhet i seg som Mikabøkene. Den første, Mika blir gått i frå, tar opp noe av det barn kanskje er mest redd for, nemlig å bli forlatt av foreldrene. I Folkets hus brenn, Mika!, lar forfatteren det handle om liv og død: Besteforeldrene til Mika holder på å brenne inne i Folkets hus med familien som hjelpeløse vitner. Ikke bøker å hygge seg med, akkurat, men allikevel viktige fordi de tar barns redsler på alvor. Ikke et øyeblikk viker forfatteren fra tonen han har slått an.

Fra det trygge til det farlige
Begge bøkene om Mika tar utgangspunkt i den trygge hverdagen: Mika leker i parken, og han sitter hjemme ved spisebordet. Men idyllen varer ikke lenge. I den første boka fungerer solformørkelsen som et forvarsel og en parallell til det som senere skal skje. I den andre boka blir vi kastet inn i dramatikken i første linje. Spenningen bygges opp til det nesten uutholdelige i begge bøkene, både for Mika og leseren. Gjennom språklige gjentakelser forsterkes dramatikken ytterligere, og det gir oss et bilde av hvordan tankene raser gjennom hodet til den lille gutten. Bøkene følger tradisjonell oppbygging og ender tilbake igjen i det trygge; den normale tilværelsen er gjenopprettet og Mika er glad igjen. Allikevel sitter man igjen med følelsen av at i Mikas verden kan man gå svært raskt fra det trygge til det farlige igjen.

To forskjellige verdener
Utover den dramatiske handlingen, viser Mika-bøkene også hvor atskilte de voksnes og barnas verdener er. Det skjer stadig at Mika ikke forstår hva de voksne prater om. Han blir sliten i hodet når de snakker om hva en solformørkelse er. At besteforeldrene skal være redd for at jobb og leilighet forsvinner etter brannen, fortoner seg som uforståelig voksenproblematikk for ham. Jeg stusser også litt over at forfatteren har tatt opp dette i andreboka. At besteforeldrene har vært i dødsfare med Mika som vitne føles som mer enn nok tematikk for en billedbok. At forfatteren tilfører ytterligere komplikasjoner i etterkant virker litt overflødig, synes jeg. Alvoret i situasjonen er uansett forsterket av at de voksne viser seg å være like svake og hjelpeløse som Mika. Scenen der moren, broren og Mika synker sammen på gaten mens de holder tett omkring hverandre understreker dette.

En parallell til det tydelige skillet mellom de voksnes og barnas verden, er det øyeblikket i førsteboka der Mika føler at han eksisterer i en helt annen verden enn de andre barna som fortsatt leker i parken og ikke har blitt gått i fra. Her skildrer forfatteren på en nydelig og urovekkende måte hvordan Mika plutselig føler seg veldig gammel i sin skremmende, foreldreløse verden. At moren etterpå ikke har opplevd det hele like dramatisk, viser igjen dette skillet mellom voksne og barn og deres virkelighetsoppfattelse.

Illustrasjoner som forsterker
Akin Duzakin står for illustrasjonene, og de både gjenspeiler og forsterker den urovekkende og skremmende dimensjonen ved begge bøkene. Ansiktene er uttrykksfulle og fulle av redsel. Den mørke skogen som omkranser ham og trærne som får menneskelignende skikkelser understreker Mikas frykt når han er helt alene. Den gamle damen som Mika er så uheldig å sprute vann på får form av en fæl heks når hun kjefter på Mika. Illustrasjonen av besteforeldrene tett sammen i vinduet med flammene slikkende rundt er direkte vond å se på.

Jeg synes Heikki Gröhn er modig som lar det vonde og farlige bli så fremtredende at det sitter i kroppen lenge etter at man har lest bøkene om Mika. Målgruppen som etter min oppfatning er de mellom 4 og 7 år vil nok oppleve bøkene som spennende og dramatiske. Tematikken i bøkene kan også reise en del spørsmål hos barn som det kan være godt å ta opp med en voksen i etterkant.