For mange uforløste hendelser

Helena Bross’ Slåsskamp er den 15. boka i lettlest-serien «Klassen min». Serien er ifølge forlaget rettet mot de yngste skolebarna, altså de som nettopp har, eller er i ferd med, å knekke lesekoden. Forfatteren har som mål å skrive gode og humoristiske historier, med hendelser som de yngste skolebarna kan kjenne seg igjen i.

Absolutt lettlest

Språket er godt tilpasset en tidlig leser, med en fin kombinasjon av korte og noe lengre setninger. Oversettelsen til Lise Männikkö er upåklagelig. Historien er også fin, men dessverre med flere dødpunkter og med hendelser som ikke synes avklart med fortellingens overordnede struktur. Jeg spør meg også i hvilken grad hendelsene i boka er gjenkjennelige, i den grad dét skal være et mål for god litteratur (lettlest eller ikke) for de yngste skolebarna.

En stjålet bolle

Slåsskamp handler om Frank som synes det er vanskelig å lære å lese, og som derfor får ekstra leseundervisning av læreren Siv. En dag oppdager Frank at en eldre elev, bølla Ole, som også går hos Siv for å lære å lese, stjeler en krembolle av Siv. Siv tror det er Frank som har stjålet krembollen, og Frank tør ikke fortelle sannheten. Han får dårlig samvittighet. Så havner Frank og Ole i en slåsskamp som ender med at Frank biter Ole. Frank får igjen dårlig samvittighet, men velger til slutt å fortelle at Ole stjal Sivs krembolle. Det viser seg at Ole egentlig ikke er noen bølle, men at han oppførte seg som en fordi han skal flytte til en ny skole, noe han egentlig er redd for.

Fortellingen inneholder mange emner og problemstillinger som hver for seg kunne vært et godt utgangspunkt for en fortelling: krembollemysterium, lesevansker, slåsskamp og det å flytte. Selv om de yngre leserne nok vil forstå hendelsene som de leser om, kan det være at fortellingen ville blitt bedre om forfatteren hadde valgt ut én problemstilling, for eksempel bolletyveriet.  Fortellingen ville berørt sterkere dersom vi hadde fått et bedre utviklet mysterium med dypere persontegninger og et mer sammenhengende hendelsesforløp.

Dårlig uttelling

Historien blir nemlig noe tynn, og fortellingen har noen svakheter. Dette skyldes som nevnt de mange problemstillingene som antydes, men som ikke fører fortellingen i en bestemt retning. Ett eksempel på en slik hendelse er da Frank tidlig i historien skal ha time med Siv, men Siv er ikke kommet: «Men en dag da Frank kommer dit, er rommet tomt. Han setter seg og venter.» I det at Siv er sen til timen med Frank, ligger det et spenningspotensial som fortellingen kunne benyttet seg av. Og leserne kunne for eksempel via Franks fantasi blitt fristet til å fantasere med om hvorfor Siv er forsinket. Det blir i hvert fall et lite antiklimaks når det viser seg at Siv er forsinket fordi hun har vært i butikken og kjøpt kremboller. Det finnes her et spett forsøk på å skape spenning, da fortelleren sier: «Hun har en pose i hånden.» Men allerede på neste side forteller Siv at hun har kjøpt kremboller. Så vet vi det.

Et annet eksempel på en potensiell krise som forblir uforløst, er da Frank kolliderer med bølla Ole: «Han [Frank] løper av gårde, men plutselig snubler han i noen.» Spenningspotensialet som antydes med «plutselig» og «noen» forfølges ikke, selv om man kunne tenke seg (og kanskje forventet) at fortellingen her hadde fulgt opp med en skildring av Franks frykt for Ole. I stedet hopper fortellingen til skoledagens slutt: «Da skoledagen er slutt, sier Petter: – Frank, fikk du en ny bok av Siv?”

Jeg ønsker meg ikke en annen bok, men jeg skulle ønske forfatteren i større grad hadde fulgt opp den mulige dramatikken som ligger i de scenene hun skildrer, og som jeg mener ville gjort fortellingen litterært sterkere. Det framkommer ingen spenning verken på det indre eller på det ytre planet. I boka forløses det ingen fortelling om dårlig samvittighet eller om et bolletyveri.

Tregt vendepunkt

Det skal sies til bokens forsvar, at de to ovennevnte hendelsene begge inneholder informasjon som er relevant for den dramatiske vendingen, men denne informasjonen kunne tilkommet leserne på en enklere og mer elegant måte. Den endelige hendelsen som får ting til å skje, trer inn i historien når Ole stjeler Sivs krembolle og lar Frank ta skylda. Denne hendelsen kommer sent, og gjør at fortellingen får en svært lang og flat innledning.

Hovedpersonene i denne fortellingen, Frank og Ole, blir vi ikke spesielt godt kjent med i Slåsskamp. Karakteren Frank er muligens kjent for tidligere lesere av «Klassen min»-serien, men det burde ikke hindre forfatteren i å presentere karakteren kort i starten av boka. Det er få hendelser i historien som er med på å skildre Frank, og derfor kunne en kort presentasjon være på sin plass, slik at leserne fikk vite, eventuelt repetert, hvem Frank er, hvor gammel han er, hvor han bor og hvilke egenskaper han har. Uten sammenligning for øvrig inneholder for eksempel samtlige Harry Potter-bøker i starten en kort gjenoppfrisking av hvem Harry er. Det samme kunne vært gjort i Slåsskamp.

Den andre karakteren, Ole, blir vi enda mindre kjent med, og han framstår som lite troverdig i rollen som bølle.

Illustrasjoner som fungerer

I denne sammenhengen er illustrasjonene viktige. Illustrasjonene er enkle, og fokuserer særlig på karakterenes uttrykk. Det betyr at illustrasjonene i likhet med teksten er fattig på miljøskildringer. Illustrasjonene er redundante i den forstand at de viser det samme som teksten forteller, men samtidig forsterker de noen av de få karaktertrekkene som vi leser om. Dette gjelder Franks frykt for Ole, samt Franks dårlige samvittighet. På innsidepermen vises portretter av karakterene som er med i serien «Klassen min», samt et kart over byen hvor skolen er. Illustrasjonene på innsidepermen gir leserne gode muligheter til å orientere seg om de andre fortellingene i serien, så vel som de andre karakterene og stedet hvor handlingen utspiller seg.

Engasjerende nok?

Til sist kan man alltids stille spørsmål ved valg av tematikk for en lettlestbok. Fortellingen framstår med en overtydelig moral og oppdragende funksjon. Samtidig inneholder den andre problemstillingen som på påtagelig vis blir forsøkt dekket over av en litt for tynn historie om krembolletyveriet, som altså aldri blir noe mysterium. Dermed blir det aldri en bok om lesevansker, det blir aldri en bok om den stjålne krembollen, det blir aldri en bok om dårlig samvittighet, det blir aldri en bok om bølla Ole, det blir aldri en bok om det å grue seg til å flytte til et nytt sted.

Det er ganske sikkert av de yngste leserne vil erfare lesemestring når de leser Slåsskamp. Men opplevelsen av å ha lest en spennende og god fortelling er det ikke sikkert at de sitter igjen med.