Forbilledlig fiksjonalisering

Først en liten anekdote fra et klasserom for kort tid siden: Det er en grå mandags morgen hvor jeg underviser i modernistisk lyrikk. På den digitale tavlen står Gunvor Hofmos berømte dikt «Det er ingen hverdag mer». Jeg begynner å fortelle litt om Hofmo, og siterer det Kong Harald sa under sensommerfesten i 2016, om at gutter liker gutter og jenter liker jenter, og at Hofmo likte Ruth Maier. Brått reiser en av elevene seg. Han står der noen sekunder uten å si noe, før han går ut av klasserommet. Hva gjør jeg? Jeg later som ingenting og snakker videre.

Rørende og kjærlighet og forelskelse

Etterpå tenkte jeg at muligens er dette noe flere norsklærere opplever for tiden, og at norskfaget derfor trenger en kanon, et felles pensum, som kan motvirke at lærere skygger unna forfattere som noen elever mener har en «provoserende» eller «krenkende» livsførsel.

Ungdomsromanen Du eneste. Historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier av den prisbelønte forfatteren Hilde Hagerup blåser nytt, litterært liv i Gunvor Hofmos skjebne under krigen. Romanen bygger på historiske fakta, og i etterordet redegjør forfatteren for hva som er hentet fra virkeligheten, og hvor diktningen kommer inn. Du eneste er en rørende roman om kjærlighet og forelskelse under andre verdenskrig, som ikke gjør spesielt stort nummer av at det handler om jenter som liker jenter.

Romanen har en 3. personsforteller, og perspektivet veksler mellom å ligge hos Ruth og Gunvor i annet hvert kapittel. Vi følger dem hver for seg, inntil de møtes på en arbeidsleir utenfor Lillehammer. I store deler av boken fungerer perspektivskiftet utmerket, men i midtpartiet, når Gunvor og Ruth er sammen, er det enkelte ganger noe uklart hvem sitt blikk vi ser gjennom.

Sivilisert samfunn slår om til sin motsetning

Ved å følge Ruth får vi vite mer om hvordan hverdagen fortonte seg for den syttenårige Ruth Maier i Wien i Østerrike, i tiden før krigsutbruddet 9. april. Hagerup skriver sanselig og virkelighetsnært om rystende hendelser som får avgjørende betydning for både Ruth Maiers familie, og østerrikske og tyske jøder generelt. Romanen henvender seg til ungdomslesere ved å beskrive avgjørende hendelser som krystallnatten, men uten å bruke den historiske betegnelsen på det som skjedde i 1938. Det gjør historien levende. Romanen har et spesielt nærvær og nerve, som får frem at dette var en usikker og skremmende tid.

Noe av det mest skremmende er scenene som får frem hvordan folk flest ble påvirket av at rettsstaten ikke lenger gjaldt for jøder, og at de dermed kunne angripes uten konsekvenser. Gjennom Ruth Maier får vi innblikk i hvor fort et sivilisert samfunn kunne slå om til sin motsetning.

Lite spekulativ bruk av liv og diktning

Når perspektivet ligger hos Gunvor, blir vi nærmere kjent med en sky og følsom Oslo-jente fra fattige kår. Hagerup får frem at Hofmo har en sammensatt personlighet, som tør å protestere når hun opplever urett. Hagerup lar ensomhet være en grunnleggende livsfølelse i romanens Gunvor, på samme måte som det er i diktsamlingene til forfatteren Gunvor Hofmo. Du eneste bruker Hofmos liv og diktning på en litterær og lite spekulativ måte.

Flere ganger dukker det opp metafiksjonelle kommentarer, som gjør leseren oppmerksom på at dette er en konstruert roman som bygger på virkelige hendelser. For eksempel legges det ikke skjul på at romanen kommer til å slutte forferdelig. Det får leseren vite tidlig i boken:

Og akkurat da står sola opp. Og bladene på trærne i parken ser ut som gull, også her, en oktoberdag i Wien i 1938. Ufattelig nok. Om fire uker fyller Ruth Maier atten år. Om fire år skal hun dø.

I boken fungerer et slik frempek ikke som spenningsskapende fiksjonsgrep, men som usentimentale påminnelser om ubønnhørlige fakta. Det er forferdelig trist, og går rett i hjerteroten på en ellers sindig bokanmelder.

Eksistensiell rystelse

Skyldfølelsen til Gunvor, som har overtalt Ruth til å fylle ut «Spørreskjema for jøder», beskrives som en eksistensiell rystelse – og på en måte som er litterært fremragende:

Hvem er det som løper gjennom Oslos gater vinteren 1942? Det er Gunvor Hofmo. Hun er 21 år og hun løper med blodsmak i munnen, kveld etter kveld, natt etter natt. Hun er på vei til Ruth for å advare henne. Hun skal be henne om å ikke fylle ut skjema likevel, ikke sende det inn, ikke registrere seg som jøde i Norge. Gunvor Hofmo skal løpe her lenge etter at krigen er over, hver eneste natt i mange tiår. Hun skal løpe når hun sitter i lenestolen på Gaustad mentalsykehus, hun skal løpe gjennom diktsamling etter diktsamling, når hun blir gammel og bor alene i en leilighet på Simensbråten og ikke vil gå ut, skal hun løpe, hun skal være 21 år og løpe på vei til Ruth Maier, så lenge hun lever.

Håp i mørke tider

I 2007 ble dagbøkene til Ruth Maier gitt ut på norsk, og jeg anmeldte boken for Bergens Tidende. En gang iblant bruker Hilde Hagerup direkte sitater fra dagbøkene, og Maier fremstilles som en person som ligger tett opp til hun vi blir kjent med gjennom dagbøkene. Forholdet mellom Ruth Maier og Gunvor Hofmo ble etter hvert vanskelig på grunn av Gunvors familie, men av andre grunner enn at dette var forbudt kjærlighet på den tiden.

Romanen gjør i det hele tatt lite nummer av at homofili var ulovlig, og det har ingen direkte konsekvenser for bokens handling. Du eneste handler om noe så vanlig som å forelske seg i sin «tvillingsjel». Det er ikke dem, men selve tiden, det er noe galt med.

I begynnelsen av romanen skriver fortelleren at håp er en nødvendig motsetning til romanens skjebnesvangre drama, hvor alt er forutbestemt fra første side. Slik jeg ser det, ligger håpet i at kjærlighet er sterkere enn hat, og at historien aldri må gjenta seg på samme brutale vis som under krigen.

Du eneste er en svært vellykket ungdomsroman som forener historisk presisjon, poetisk språk og menneskelig alvor. Den egner seg også for voksne lesere som vil vite mer om Gunvor Hofmo og Ruth Maier.