Fordi vi er mennesker
Og fordi kunsten er vår møteplass.
Nylig reagerte litteraturfeltet med sjokk og vantro på Bonniers bruk av KI i utgivelsen av Unni Lindells bok Frøken Snushane. Også jeg ble provosert, men sakskomplekset fikk for meg et ekstra lag av skuffelse over at det var nettopp Unni Lindell som hadde skrevet boken (jeg ble enda mer skuffet over at hun ikke ville diskutere avgjørelsen i offentligheten).
Nå skal man vokte seg for å utnevne en hakkekylling for et sakskompleks som er mye større og mer komplisert enn ett enkelt menneske, men bakgrunnen for min personlige skuffelse er relevant: Ved et par anledninger i oppveksten besøkte Unni Lindell barneskolen jeg gikk på. Det var et av mine første møter med en faktisk forfatter, og det satte varige spor. Jeg møtte et lys levende menneske som gikk rundt med disse historiene inne i hodet, som så verden med et eget blikk, forestilte jeg meg, og som kunne skrive disse historiene ned slik at jeg kunne få den samme historien inne i mitt hode. Så kunne vi snakke sammen om denne verdenen, og om disse menneskene som bare fantes inne i hodene våre.
Det var jo magisk – følelsen av at bøker kan knytte mennesker sammen på en helt spesiell måte. Jeg spurte til og med læreren om jeg kunne intervjue Lindell (bare jeg!) fordi jeg var så voldsomt nysgjerrig på hvordan et slikt menneske lever og tenker (hun stilte opp og hadde all verdens tid til meg og min nysgjerrighet, slik jeg husker det).
Poenget er: For meg har alltid litteraturen (og kunsten) handlet om å koble seg på andre mennesker, selv om jeg nå nøyer meg med bøkene og ikke ber forfatteren om et intervju i etterkant. Litteraturen gjør det mulig å dele en måte å være menneske i verden på. Man kan lett gå seg bort i debatter om økonomi og arbeidplasser, men det er altså dypest sett dette som står på spill her: muligheten for å koble seg på hverandres liv.
Hva skjer når det ikke finnes et menneske bak en tekst eller tegning? Jeg ville i alle fall ikke sittet på et grupperom på barneskolen med forfatteren Unni Lindell, sprekkfull av spørsmål og sjenanse, men fast bestemt på å bli bedre kjent med dette mennesket som hadde skrevet bøker jeg elsket.
Fremfor å dele disse bildene av original- og KI-versjon av Frøken Snushane avslutter jeg med å dele en tegnet versjon av samme sakskompleks, laget av min briljante venninne Therese G. Eide (kjent fra stripeserien «Intet nytt fra hjemmefronten»). Bare se hvordan illustrasjonene sammen med teksten oppsummerer dette mye bedre enn jeg kan klare i et innlegg.
Innlegget ble først publisert på Facebook 19.2.2026, og gjengis her i lett redigert versjon.
Les også Kristin Linnesholms kommentar over samme tema.
