Tittel: #Naken
Tekst: Nina Rossing
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Årstall: 2022
Antall sider: 220

Forfatter med forklaringsproblem

Forfatterens behov for å forklare står i veien for karakterenes troverdighet i ny ungdomsbok om viktig tema.

I Nina Rossings andre bok for ungdom, #naken, følger hun opp temaer fra debuten #kampklar: hvordan sosiale medier har endret de unges hverdag og gjort dem mer sårbare for hets og mobbing. I boken møter vi Thea og Amund, bokens hovedpersoner. Synsvinkelen veksler mellom de to. Vi møter dem idet de starter sitt andre år på videregående. Amund er ny på skolen, men møter raskt sin nemesis fra ungdomsskolen, Brede. De to har vært uvenner siden Amund overtok Bredes kjæreste i tiende klasse. Nå virker han merkelig nok svært interessert i å inkludere Amund i vennegjengen sin. Thea på sin side er også interessert i den nye gutten, men hennes motiver er klinkende klare: Hun skal miste jomfrudommen. Dette er siste punkt på en liste hun laget med bestevennen Hanna på ungdomsskolen. Hanna har ligget med Brede, men han vil ikke ha kjæreste. Eller vil han?

Sex og melodrama

Slik spinner bokens intriger og drama rundt det samme temaet som opptar sekstenåringer flest: Hvem har hooka? Hvem har ligget sammen? Skal de gjøre det igjen? Jeg husker selv hvordan mye energi og tellerskritt kunne gå med på å spekulere rundt disse spørsmålene. Men siden den gang har SoMe blitt en selvfølgelig del av ungdommens hverdag, og teknologien former samtalene. Dette markerer Rossing effektivt i den analoge boken ved å markere hvert nye kapittel med en emneknagg. Det er et grep hun har med seg videre fra debuten. På bokens omslag ser vi også en fokus-markør, lik den vi ser når vi bruker smarttelefonens kamera-funksjon. Dette gir et frempek til bokens dramatiske plot: spredning av bilder uten samtykke.

Rekk opp hånda alle de som gjorde noe flaut på fest i ungdomstiden. Og igjen de som er glade for at det ikke finnes bilder og videoer av det? Dette er et privilegium som ikke inkluderer dagens unge. Å leve med en fare for å eksponeres er belastende, for ikke å snakke om når frykten blir til virkelighet. Etter å ha sirklet rundt hverandre en stund, hooker endelig Thea og Amund på en privatfest. Det bygger seg opp til ligging, men det hele avsluttes brått da Amund ikke «finner frem» og stormer ut av rommet med halen mellom bena.

Pinlig nok. Men de virkelige problemene starter først når det viser seg at hele fadesen ble filmet. En slik uthenging utgjør en personlig tragedie i et ungt menneskes liv. Det får Rossing tydelig frem i løpet av boken. For oss voksne kan det kanskje være vanskelig å forstå hvor voldsomt slike hendelser kan virke på et ungt og formbart sinn. Teknologien er for ung til å speile vår egen ungdomstid. Men Rossing har ikke vært redd for å ta tak i de unges store følelser, selv om det til tider kan likne melodramaet. Ungdomsliv er jo melodrama.

Undervurdert og overfortolket

Likevel kommer boken til kort når det gjelder det rent språklige, og i persontegningene. Som nevnt veksler kapitlene mellom Thea og Amund, og Rossing skriver dem frem via en indre monolog i jeg-form. Altså må Rossing skrive seg helt inn i hodene til de unge. Og det lugger. Stadig stopper jeg opp i lesingen fordi jeg stiller spørsmål ved måten Thea og Amund reflekterer og tenker. Det fremstår som stilisert og kunstig. Som om Rossing ikke klarer å legge fra seg rollen som forfatter, og stadig fristes til å forklare figurenes tanker for leseren: «Screwed betyr føkka. Fucked. Alt handler visst bare om sex.» Eller: «Jeg ringte og snakka med mamma, for hun blir ikke hysterisk, og hun sa de riktige tingene om at jeg ikke hadde gjort noe galt». Hvem er det Thea forklarer seg for?

Det er følelsen av å bli undervurdert som gjør at lesingen lugger. Og jeg tror ikke målgruppen, ungdom, blir noe mindre irritert av dette. Nevnte eksempler er på side 204, og her er mors rolle som en avslappet og kul venninne-type godt etablert. Det er ikke noe Thea må reflektere over for seg selv for at leseren skal forstå. Rossing hadde tjent mye på å holde tilbake og overlate mer til leseren. Eventuelt kunne hun skrevet frem karakterene fra utsiden, i tredje person.

Mangel på troverdighet preger også skildringen av Theas mor og far, som er hverandres motstykke. Theas mor er en eksotisk fugl som ikke kan leve i bur, og dermed må få flakse fritt rundt om i verden og dyrke sin karriere som musiker. Faren er en alvorlig mann som nekter datteren å gå på fest, og insisterer på at han og barna skal sitte inne hver lørdagskveld og spille brettspill. Det fremstår høyst usannsynlig at de to skal ha vært et par. De er hver for seg også i overkant ekstreme. Thea viser heller ingen bitterhet eller klandrer sin mor for å ha gitt faren eneansvaret for oppdragelsen til fordel for egen selvrealisering. Når vi først skal være på innsiden av Theas hode, virker det litt underlig, selv om det kanskje ikke er noe hun ville betrodd dem rundt seg.

Mangfold i fleng

Et faktum som kommer frem i små drypp er at Thea har både hvit og sort avstamning. Moren er fra Barbados. Det er nok en interessant leseropplevelse for mange å oppdage at figuren man forestiller seg – når ikke annet er presisert – er hvit. Og hvordan det må tilpasses. Boken kan sikkert også kritiseres for å ikke gjøre et eksplisitt poeng ut av dette, men den kritikken vil ikke komme fra meg. Et annet inkluderingsperspektiv er at Amund har to mødre. Til og med en bonusmor. Vi snakker altså om en moderne familie på flere måter. Jeg vil nødig kritisere mangfold, men når figurene og språket allerede gjør at boken sliter med troverdigheten, så virker en alenefar, en flerkulturell datter og skilte lesbiske mødre med donorsønn også litt tvunget. Men her kunne man selvfølgelig også argumentere for at det faktum at jeg som leser reagerer på dette nettopp viser at det er mangel på representasjon.

Nina Rossing jobber til daglig som lektor ved en videregående skole i Trondheim, og det skinner igjennom at hun lever tett på en ungdomskultur. Det er viktig at det skrives bøker som #naken, om de helt spesielle situasjonene dagens ungdom må buksere som følge av den teknologien vi har gitt dem. Men for å komme helt i mål må forfatteren stole mer på sine lesere gjennom å ta mindre plass i teksten.

 



Skrevet av:

Kommentarer