Roald Dahl
Tor Edvin Dahl
Biografi
60 sider
Gyldendal, 2004

Alf Prøysen
Elin Prøysen
Biografi
57 sider
Gyldendal, 2004

Forfatterbiografier: Roald Dahl og Alf Prøysen

Menneskene bak barnebøkene

Forfatterbiografien for barn er en sjanger med et innebygd dilemma: Hvor mye informasjon kan man våge ta med? Skal man holde seg på den trygge siden og gi et bilde av en blid og koselig ”onkel” eller ”tante” – og dermed sikre at leserne ikke blir skremt bort fra sin favorittforfatter? Eller skal man gi et mer balansert bilde av dette mennesket, med alt hva det måtte innebære av lys og skygge, og ta sjansen på at leserne tåler å få vite at en barnebokforfatter også kan være en drittsekk? De to nye forfatterbiografiene i Gyldendals Bokormen-serie, Tor Edvin Dahls Roald Dahl og Elin Prøysens Alf Prøysen, forholder seg til dette dilemmaet på hver sin måte, og det er ingen tvil om hvilken som er mest vellykket.

Et mangesidig menneske
Tor Edvin Dahls biografi Roald Dahl forteller i korte trekk historien om den norskættede engelskmannen som etter en vanskelig skoletid og en mislykket karriere som krigsflyger etablerte seg som en av verdens fremste barnebokforfattere, med udødelige klassikere som Charlie og sjokoladefabrikken og Heksene på sin merittliste. Som i de fleste biografier for barn utgjør beskrivelsen forfatterens barndom og skolegang en relativt stor del av boka. Tor Edvin Dahl trekker spesielt fram lille Roalds eventyrfylte sommerferier hos sine norske besteforeldres hytte på Tjøme, og han gjenforteller også noen av de mange morsomme episodene fra skoledagene, som Roald Dahl har beskrevet i den selvbiografiske bokaGutt. Men biografiforfatteren forsøker på ingen måte å idyllisere Roalds barndom, og han legger ingenting imellom når han forteller om storesøstera Astris død og de katastrofale følgende dette fikk for familien Dahl:

    Faren var knust. Astri hadde vært den han var aller mest glad i. Han mistet all lyst til å leve. To måneder senere døde han. De som kjente ham, sa at han døde av hjertesorg. (s. 13)

Resten av biografien er i hovedsak viet Roald Dahls strev med å lykkes som forfatter, samt hans langt fra problemfrie ekteskap og familieliv. I skildringen av forfatterarbeidet gjør Tor Edvin Dahl en interessant vri: Han lar ikke forfatteren bli stående som den eneste skaperen av den ferdige boka, men trekker også inn det arbeidet forlaget hans gjorde:

      Flere av bøkene hans ble skrevet om igjen mange ganger. Det var for eksempel forlaget som syntes at SVK skulle fjertehoppe da han besøkte dronningen av England. Og det var forlaget som mente at den lille gutten i

Heksene

     selv skulle bli forvandlet – og fortsette å være mus når historien sluttet. (s. 54–5)

På denne måten gir Tor Edvin Dahl et lite gløtt inn i den prosessen som ligger bak utgivelsen av ei bok. I beskrivelsen av forholdet mellom forfatteren og forlaget kommer det dessuten klart fram hvilket voldsomt temperament Roald Dahl hadde, og hvor dårlig han kunne oppføre seg overfor de menneskene han omga seg med; det var faktisk så ille at forlagssjefen truet med å sparke ham ut, ”selv om de tjente mange millioner på ham” (s. 56). Tor Edvin Dahl legger aldri skjul på at Roald Dahl – som de fleste andre – var et menneske med både gode og dårlige sider. Kapitteloverskriften ”Både slem og snill” forteller det meste. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at kjennskapet til Roald Dahls skyggesider vil få barn til å vende seg bort fra hans forfatterskap. Dahl har gjennom sin rike produksjon bevist at det mørke og groteske har en like så legitim plass i barnelitteraturen som det koselige og oppbyggelige, så barn som tåler å lese det han skriver, burde også tåle å bli fortalt at han kranglet med kona og ble sparket ut av restauranter i London.

Et glansbilde
Elin Prøysen fortsetter sitt langvarige arbeid som formidler av sin fars liv og verk, denne gangen med en kortfattet og lettlest biografi rettet til lesere i barneskolealder. Dette er selvsagt ikke det rette stedet for spekulasjoner i seksuell legning og depresjoner, som vi har fått mer enn nok av i andre kanaler, men spørs om ikke Elin går litt for langt ned idylliseringens blomstersti. Den som leser denne biografien, blir sittende igjen med et inntrykk av at absolutt alt var solskinn og sang i Alf Prøysens liv og forfatterskap – også de sidene som umulig kan ha vært det. Svært tydelig blir dette når Elin framstiller Alfs fattige oppvekst på Rudshøgda som noe helt uproblematisk, ja, nesten som noe positivt:

    Sengene sto i stua, så du kan tenke deg at det var ganske trangt om plassen. Men Alf og familien hans tenkte nok ikke på det, for det var vanlig for husmannsfolk å ha det sånn. […] Men selv om famlilien til Alf ikke eide så mye, hadde de det godt sammen likevel. (s. 8)

Leserne trenger altså ikke bekymre seg for at forfatteren hadde det vondt da han var liten. Slik Elin framstiller det, er det heller ikke mye ved Alf Prøysen som person som kan virke støtende eller vanskelig. Han framstilles som en glad og hyggelig fyr fra begynnelse til slutt: Han var flink til å tegne, han likte seg godt på skolen, han ble en god ektemann og familiefar som ”lagde dokketeater eller spilte trekkspill” i barnas bursdagsselskaper (s. 28), han var en sosial person som likte ”godt å prate med folk” (s. 35), og han skrev kort og brev tilbake til alle barn som skrev til ham. Det gale han måtte ha gjort i sitt liv, begrenser seg til noen sjarmerende revestreker i barndommen, som å tegne på flatbrødet eller å selge stiler til klassekameratene. Framstillingen av forfatterskapet – som naturlig nok har hovedvekt på barnelitteraturen – er minst like idylliserende. Vi få høre om de første store viseslagerne, eksemplifisert av de koselige barnesangene ”Blåbærturen” og ”Lillerors vise” (s. 22), om lørdagsbarnetimen, da ungene satt ”klare med lørdagsgodt og brus eller saft og fulgte med på hørespill og sanger” (s. 31), om de morsomme fortellingene om Teskjekjerringa, og om alle visene der ”Alf Prøysen ser verden fra barnas synsvinkel”, som ”Romjulsdrøm” og ”Å huttetuttetei” (s. 46–7). Kun ett sted slipper den såre og mørke siden av Prøysens forfatterskap fram, og det er når Elin gir et kort referat av novellen ”Marken”, om ei jente som i et desperat forsøk på å vinne sine klassekameraters gunst spiser en mark. Elin er imidlertid raskt ute og ufarliggjør det hele: ”Alf Prøysen skrev likevel flest morsomme og hyggelige fortellinger.” (s. 24) Det vakre glansbildet av Prøysen og hans forfatterskap forblir intakt.

To løsninger
Tor Edvin Dahl og Elin Prøysen velger altså to svært forkjellige måter å beskrive sine barnebokforfattere på. Dahl regner med at leserne tåler en støyt, og lar alt det vonde og vanskelige i Roald Dahls liv og personlighet komme klart til syne. Resultatet blir et nyansert og ikke minst spennende portrett av et svært så fascinerende menneske. Elin Prøysen virker derimot mer opptatt av å beskytte både leserne og sin fars minne, og tegner et bilde av en koselig, smilende bamse. Ingen barn vil bli skremt bort fra Prøysen av å lese denne biografien, men det er nok heller ikke så mange som vil løpe til biblioteket for å låne bøkene hans. Denne endeløse idylliseringen av både forfatteren og hans tekster blir rett og slett for kjedelig i lengden. Hvis leserne skal bli kjent med – og fascinert av – mennesket Alf Prøysen, må man trekke fram mer enn bare det koselige og trygge. Nå kan det selvsagt hende at Alf Prøysen for det meste var en mye hyggeligere mann enn Roald Dahl, det tror jeg nok han var, men forskjellen kan umulig være så stor som disse biografiene tilsier.



Skrevet av:

Kommentarer