Ungdomsbok

Finn Valgermo
Gutter og jenter og sånn
128 sider
ISBN 978-82-8103-019-0
Fortellerforlaget 2006

Barnebok
Finn Valgermo
Drømmefanger
Illustrasjoner: Liisa Helander
32 sider
ISBN 978-82-8103-022-0
Fortellerforlaget 2006

Forfatterforlaget: Gutter og jenter og sånn og Drømmefanger

Forvirrende fortellergrep ødelegger

Finn Valgermo (født 1958) driver Fortellerforlaget, hvor han også skriver de fleste bøkene selv. Han er ingen dårlig forfatter. I fjor leste jeg med glede «Kunsten å kjøre motorsykkel».

Løkkefotball og fisketurer
Boka Gutter og jenter og sånn er en oppvekstskildring fra «løkkefotballens og fisketurenes tidsalder» (for å vri på Astrid Lindgrens kjente fantasy-tidfesting «leirbålenes og eventyrenes tid»). Jegfortelleren Svein forteller om fisketurer, tresverd-kamper, gutters natteekspedisjoner, fotball, sorgen over en kamerat som dør i en trafikkulykke og om forholdet til drømmejenta Bente, et forhold som havarerer i et avgjørende øyeblikk. Svein er antagelig 15-16 år, han er stor nok til å snike på 18-årsfilm, og ung nok til å leke med tresverd. I sluttkapittelet er Svein og kameraten igjen på «trøste-fisketur», og moralen i historien er at det viktigste ikke er å vinne, men `å gjøre de riktige tingene til rett tid´. Handlingen har en vag spenningskurve med sorgen og jentebestrebelsene som tyngdepunkt, men det er for lite som bygger opp rundt den lange handlingen, og teksten virker episodisk.

Forfatteren/forleggeren bruker tre grep som forstyrrer opplevelsen av boka kraftig. Først ordforklaringer, dernest uvanlig typografi og mest av alt tidshopping. I den brede margen har forfatteren satt inn flere ordboksdefinisjoner, for det tilfelle at leseren ikke vet hva tveegget, mjød, porno og sjovelskuff er.

Typografien er forvirrende: ofte lar forfatteren en skildrende setning komme i samme avsnitt som en replikk, noe som gjør det vanskelig å avkode hvem som sier hva. Et eksempel:

- Vet du hva jeg synes er det fineste ved fiskingen? spurte jeg. Bjørn ristet på hodet.
– Å få fisk?

Tidsfaktoren
Det er ikke godt å si når handlingen foregår. Fra en side sett er det lett å tidfeste; handlingen finner sted i Norge i en tid da «Sansenes rike» går på kino (2001), Rooney og Nistelrooy spiller for ManU, og minst fire plater utgitt våren 2005 spilles på fest. Samtidig «oversetter» forfatteren konsekvent alle kulturelle referanser i margen, i noe han kaller «Ordbok for generasjon X», (dvs de som er født 1957-65). Buksemote, musikk og fotballspillere blir `oversatt´ til en tid rundt 1968-70, og «Sansenes rike» blir oversatt til «The Graduate» (1968).

Når vi skreller bort de nevnte tidsreferansene, og ser på underliggende tidsindikatorer (som bilforhandleren, kiosken, gårdssaga og foreldreroller) synes det som om handlingen egentlig foregår rundt 1970. Det er også avsnitt med erindringpreg som har den tilbakeskuende jegfortellerens perspektiv: hvordan han tenkte dengang, og hvorfor. Og dersom dette foregår i 1970, og «jeg» er en gutt/mann av forfatterens generasjon; så sitter jeg dessverre bare igjen med én eneste tanke etter å ha lest boka: Hvorfor har forfatteren valgt å tulle med tidsfaktoren?? (Og dersom handlingen faktisk foregår i 2005, så er tidstullet enda mer uforståelig.)

Indianer med ispinner
Drømmefanger er ei illustert bok i format 22 x 22 cm, med 8 didaktiske fortellinger om indiansk kultur; tre sider med ”slik-kan-du-lage”: tipi, totempæl og et pinnespill; og seks faktasider bakerst. Boka er skrevet i jeg-form, med den unge «Crazy Horse» (en historisk person) som hovedperson og guide.

Boka er dessverre sørgelig a-historisk. Det pinlige bunnpunktet nås når Crazy Horse (født ca 1840) skal fortelle om hvordan han lærte pinnespillet céexstem: «Se her, sa Røde Sky. Her er fire flate ispinner». Og mens Crazy Horse var Lakotaindianer, tilhører drømmefangerne og pinnespillet to andre indianerstammers kultur. Som om forfatteren ønsker å formidle noe «litt uspesifisert indiansk». Det er flere misforhold mellom det jegpersonen gir seg ut for være, og hvordan han henvender seg til leseren. Jeg tror boka ville stått seg på å veksle tydelig mellom en jeg-fortellende indiansk gutt, og en annen forfatterstemme i andre deler av teksten.

Redaktøren som forsvant
Jeg tror at boknorge vil oppleve enda mer vekst i «kjøkkenbenkforleggeri», hvor forlegger / forfatter / oversetter er samme person. Tradisjonelt har `eget forlag´ vært en ventil for frustrerte refuserte. Det nye mønsteret i småforlag er «enkeltmannsforetaket». Å skrive én bok i året gir sjelden en anstendig årsinntekt; men når bokskriving kombineres med forfatterturne, lydbokinnlesning eller forlagsinntektene, kan det bli en merinntekt som utgjør en forskjell. Martin Nygaard gjør det, Jon Vegard Lunde gjør det med John Marsden og Egil Hyldmo gjør det.

Når det gjøres godt, er det selvsagt ikke noe problem; men jeg har flere ganger bemerket fraværet av en forlagsredaktør eller –konsulent, som kan gi forfatteren motstand og konstruktive innvendinger. Disse to bøkene hadde absolutt trengt en ekstern rådgiver. Det er for mange dårlige redigeringsvalg her, og det skygger for noe som kanskje kunne ha vært gode fortellinger.



Kommentarer