Forfedrene

Men spøkelsesfortellingen var ikke død…

Yngve Frøyen har vekket en gammel sjanger til live for et nytt, ungdommelig publikum og tilført den friskt, gammelt blod!

Forfedrene er en spennende og medrivende fortelling. Yngve Frøyen har skrevet en moderne spøkelseshistorie – med alle ingrediensene som hører med. En gudsforlatt øy, en familie som vender tilbake for å arve et hjemsøkt hus, lik i veggene, onde ånder som besetter mennesker etc. Her er ingenting nytt, men fortellingen fungerer likevel. Frøyen turnerer sjangerkravene på overbevisende måte, og lesningen – i hvert fall for denne anmelder – ga gode resultater: De siste sidene ble slukt, og etterpå vegret man seg for å ta en tur ned i kjelleren.

Handlingens nåtid er vår egen moderne tid. Så å si hele handlingen foregår på en øde øy ute i havgapet, et ukjent sted i Norge. En arv fra fortiden omslutter øya, har tatt bolig i det gamle huset, og gir datteren Elise kalde gys hver gang hun passerer kjellerdøra. Den lille familien plages av onde drømmer. Spesielt Elise er mottakelig for husets onde aura, og det er først og fremst gjennom beskrivelsen av hennes paranormale sinn at uhyggen langsomt kommer krypende…

Komposisjon og uhygge
Forfedrene har et anslag som umiddelbart setter stemningen: Noen blir murt inne i en vegg, men personen virker langt fra død. Liket skal skjules, men bare midlertidig. Prologen er innhyllet i mystikk. Leseren sitter igjen med mange spørsmål, noen teorier, og først og fremst en foruroligende følelse av ondskap:

”Ja, før eller senere ville de komme hjem.
Kniven lå allerede klar. Hun skulle selv skjære ut det lille hjertet.” (s. 5)

Frøyen klarer å holde mystikken ved like helt til slutt. Alle de mystiske og overnaturlige hendelsene får sine passende forklaring. Som i en detektivhistorie holder Frøyen kortene tett til brystet, og han klarer å overraske også mot slutten, når selve spøkelsesfortellingen har fått sin forklaring.

Vekslende synsvinkel
Frøyen veksler mellom å la Elise og broren Daniel ha synsvinkelen. Elise er den som er mottakelig for stedets onde krefter, og derfor er det gjennom henne følelsen av uhygge befester seg. Karakteren Daniel derimot interesserer ikke på langt nær så mye som søsteren. Hans omfattende treningsprogram blir viet mye plass – og det viser seg at treningen kommer til nytte til slutt, men spesielt spennende lesning er det ikke.

Den vekslende synsvinkelbruken virker noen ganger umotivert. På den positive siden skaper Daniels ungdommelige frustrasjoner en fin avveksling til søsteren Elises sykelighet. På den andre siden faller mystikken og intensiteten i fortellingen sammen når det er Daniel som skal prege fortellingens gang. Daniel gir i noen tilfeller interessante observasjoner av søsteren utenfra, men hans egen følelse av å bli iakttatt skaper ikke den samme skremmende stemningen som den som filtreres gjennom søsteren Elises plagede sjel.

Filmatisk
Frøyen kler sin fortelling i et enkelt og effektivt språk. Han dveler aldri for lenge ved lange og mystiske naturskildringer eller retningsløse samtaler. Fortellingen er filmatisk fortalt, og filmatisk inspirert. Tankene går naturlig nok til skrekkfilmklassikeren Ondskapens hotell av Stanley Kubricks. Flere momenter er nærmest identiske: En stor, øde bygning isolert fra omverdenen, en far som sakte mister forstanden, noen som hugger seg gjennom en dør med øks… Frøyen bruker også klassisk kryssklippingsteknikk når han mot slutten skrur opp tempoet og øker spenningen. Når broren ligger bastet og bundet i båten, og søsteren ligger like godt bundet – og klar til å ofres, fungerer synsvinkelskiftene mellom søsknene på sitt beste. Slutten er like heseblesende intens som oppgjørsscenen i de fleste actionfilmer fra Hollywood.

Spøkelsesfortellingen var ikke død
Forfedrene er en grøsser for ungdom. Yngve Frøyen plasserer seg et sted mellom seriesuksessen Grøsserne og Stephen King. Han unngår den lett flåsete og prepubertale grøsserne-stilen, og slutter av sin fortelling lenge før King på sitt lengste. En skulle tro at det finnes grøsserelskende lesere i dette alderssegmentet. Og i våre dager er det vel heller ingen foreldre som reagerer på at 14-åringen sluker en bok som berører emner som djeveldyrking og kannibalisme? Like skremmende og langt mer realistisk er beskrivelsene av Elises selvskading. Her gir Frøyen en troverdig skildring av psyken til en ung jente som skjærer seg til blods. Bare tanken på at dette er brutal virkelighet for mange tenåringer i dag, burde skremme mer enn gamle lik, menneskeofring og onde ånder.

Det er deilig å lese en fortelling som berører en paranormal virkelighet uten at man også må forholde seg til drager, dverger og magiske sverd. Frøyen gjør dagens unge lesere en stor tjeneste hvis han klarer å få øynene deres opp for andre sjangere enn fantasy og krim. Som sagt er ingenting i denne klassiske spøkelsesberetningen nytt, snarere plasserer Frøyen sin fortelling trygt innenfor en tenkt arketypisk sjangerramme. Jeg tror heller ikke det er mye nyttig å lære av denne fortellingen, her er ingen lett synlig og ettertenksom moral. Forfedrene er en spennende spøkelsesfortelling. Punktum. Og takk for det!