Forteljingar om Jolver

JOLVER PRØVER Å FINNE SEG SJÆL

Anmeldt av Anita M. Celius Lund

Åtte kapitler om små hendelser og store tanker i Jolvers liv. Fin speiling av et klokt barnesinn, som blant annet lurer på: ”Forandrar eg meg heile tida?”

Identitet og forandring som hovedtema
Forrige bok om Jolver, Tjuven fra 2008, fikk stor oppmerksomhet fordi den sjeldent eksplisitt omhandler barns seksualitet. Tjuvens framside viser Jolver som kikker på en kvinneskygge med fine kurver. Framsiden på Forteljingar om Jolver viser hvor fokuset hans ligger i denne boka: Han ser på sitt eget speilbilde i en sølepytt. Hvem er Jolver? Den ene støvelen hans kommer uti sølepytten, og alt blir ruglete. Skal han aldri slutte å forandre seg?

Første halvdel av boka viser hvordan Jolver identifiserer seg med det kjente og trygge, med den nærmeste familien sin. For eksempel når de en dag er på besøk hos besteforeldrene. Jolver får, etter eget ønske, bli igjen hos dem, men snart kommer en vond følelse av at han er aleine blant fremmede folk snikende. Mora, som ”har betre greie på han enn han sjølv” er ikke der lenger. De fire første historiene har en sår og trist stemning over seg, der Jolver er lei seg, kjeder seg, og får mye kjeft av mora si. Lillebroren, Vidar, er en sentral person i disse historiene, og søskensjalusi blir derfor også et tema. I kapittelet ”Myra” blir Jolver straffet for dette. Fordi han har vært dum mot lillebroren sin får han ikke lov til å være med på kafé, og da gjør Jolver det han absolutt ikke får lov til: Han går ut i den skumle myra, og han blir sittende fast. Dette er ytre sett en av de mest dramatiske fortellingene i boka, så jeg skal ikke røpe hvordan det går.

Midtveis i boka tar historien om ”Fotografiet” opp hovedtemaet på en fin og symbolsk måte. Historien handler om at Jolver og familien skal ta familieportrett hos en fotograf, og er lett å følge og føle for både barn og voksne. Han sammenligner hendelsen med å gå i begravelse, rett og slett fordi alle er så alvorstynga, og fordi de har på seg finklærne. Men sammenligningen stikker også dypere: ”Dette er verre enn begravelse synest Jolver. Han skal forandra seg. Ein dag er han så forandra at han må sjå på fotografiet for å hugsa korleis han såg ut.” Jolver begynner å forstå at han en dag skal bli voksen, men han slår seg ikke til ro med tanken: ”Men kva er vitsen med det? Kunne ikkje alt få vera ferdig? Slik at ein kunne venna seg til det. Slik at ein visste kven ein skulle vera.”

Neste historie, om ”Dyna”, beskriver en forandring hos Jolver. Til nå har historiene båret preg av voksne som skal bestemme hva Jolver kan, og ikke kan gjøre. Men i ”Dyna” tar Jolver selv kontroll over en uhyggelig situasjon. Han har sett en skummel film, fryser, er full av spørsmål, og prøver å tenke på noe fint, noe han gleder seg til, men kommer ikke på noe. Så får han en idé. Han gjør situasjonen enda verre ved å stå midt på gulvet i det iskalde rommet, og tenke skumle tanker. Det blir verre og verre. Så hopper han opp i senga, legger seg under dyna, og tenker på hvor heldig han er som har en varm dyne, og en fin familie som er glad i ham. ”Farmor” beskriver også en situasjon der Jolver konfronterer sin egen frykt. Han må gå til farmor med et ukeblad, men er redd for at hun skal være død når han kommer dit. Han klarer likevel å fullføre oppdraget, og får med seg flere betraktninger om død, forandring og identitet på kjøpet

I den siste historien i boka retter Jolver fokuset bort fra seg selv, og på en jente. Jolver blir forelska i Jyll. Det at begge har navn som begynner på J, og som lyder ukjent i norske ører, får dem til å høre sammen, synes jeg. Og det er kanskje det vi gjør når vi begynner å løsrive oss fra vår nærmeste familie; søker etter en annen vi kan høre sammen med? Jolver vil gjerne vise at han liker Jyll, og går bort og gir henne en klem ved flere anledninger. Men Jyll er ikke like begeistret for dette som Jolver, og en dag står det en bil foran huset hans. Og i baksetet sitter Jyll. Hun og Jolver har en fin og ærlig samtale, som fører dem nærmere hverandre.

Siste historie, ”Steinen”, viser at Jolver har forsont seg med tankene om forandring, og at både han og mora har gitt litt mer slipp på hverandre: ”Jolver er glad han ikkje er den steinen. Ein stein som alltid må vera stein. Kjem aldri bort. Kan aldri ropa høgt av glede. Aldri skynda seg til vatnet. Aldri ha ein pose med badeklede og saft. Aldri få lov av ei mor til å gå aleine til vatnet.”

Poetisk språk og stiliserte illustrasjoner
Det er fristende å skrive om alle historiene i boka, fordi de rommer så mye. Men nå skal jeg forsøke å vende blikket bort fra hendelsene, og mot språket og illustrasjonene som skildrer dem. Sett under ett ligner boka litt på en novelle. Særlig den dramatiske oppbygningen har novellens karakteristikk, med frampek om endringen som skjer i ”Dyna”, og skiftet i fokus som skjer etter dette, fra selvransaking til forelskelse i en annen person. Bøkene om Jolver, som jeg antar det skal bli flere av, skiller seg noe ut fra Belsviks øvrige barnebokforfatterskap når det gjelder språket. Belsvik skriver ofte poetisk i form av betraktninger rundt de store spørsmålene i livet, men språket er gjerne mer lekende enn det er i Forteljingar om Jolver. Jeg har stor sans for det særegne, muntlige og repetitive språket i denne boka. Det kan minne litt om Jon Fosses. Men hvis jeg skal sette fingeren på noe, må jeg innrømme at jeg er ganske sikker på at jeg ikke hadde lest boka ferdig hvis jeg var barn. Jeg var utålmodig som barn, og for å holde på min interesse måtte språket være spennende, historiene eventyrlige og med driv, eller illustrasjonene fengslende på en eller annen måte.

Kari Stai har en karakteristisk strek, som er enkel med rene linjer kun tegnet med gråblyant. Illustrasjonene følger hendelsene i historiene, og viser, i alle fall tilsynelatende, kun det samme som teksten gjør. Bortsett fra i ”Myra”. Her har hun valgt å la være å tegne Jolver når han står midt i myra, men viser heller støvlene hans som står fast. Dermed lar hun også være å vise det mest dramatiske som skjer i boka. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke dette, som et symbol, eller som en begrensning i den valgte tegnestilen. Det får stå åpent. Det kan også være ment som en demper på det dramatiske, slik at de yngste barna har noe udramatisk å hvile øynene på når det står om Jolvers liv.

Målgruppe
Jeg finner opplysninger om at boka passer for barn fra seks til ni, fra syv til elleve og fra ti til tolv, og ja, helhetlig sett tror jeg boka kan passe for alle disse aldersgruppene. Skriften er stor og boka er lett å lese (Hvis man ser bort ifra mine ”barnslige innvendinger”). Illustrasjonene kan minne om tegneserier, og kan på den måten skape interesse for unge lesere. I og med at de ofte tar opp hovedhendelsene i hver fortelling, bærer de også handlingen fram. Tematisk sett er boka et glitrende eksempel på allalderlitteratur: Den passer for alle skolebarn, kanskje også for noen skoleungdommer. Og den passer for voksne. For man slutter vel aldri å forandre seg?