Fortell fra Spania, Tobben

LYST TIL Å SÅRE

Geir Lystrup melder seg med dette inn i forsamlingen som forveksler ytringsfrihet med lisens til å såre og utdefinere annerledes troende.

Geir Lystrup og Kurt Westergaards Fortell fra Spania, Tobben! minner meg om en familiefar jeg hørte om for en tid tilbake. Han hadde skaffet seg en t-skjorte med Westergaards Muhammed-tegninger, men våget bare bruke den ved grillen. Den som fortalte dette – mannens kone – syntes visst at dette var festlig, søtt. Jeg tenkte på lærdommen mannens barn måtte trekke av farens t-skjortebruk, på konfliktnivået mellom islam og kristendommen som noen steder har inntatt kameratflokken, skolegården og klasserommet, på at om det fantes muslimer i mannens nabolag, ble de i hvert fall ikke invitert til middag, og jeg fant mannens hemmede lyst til å såre patetisk, usympatisk, men også forbausende, fordi jeg ellers hadde fått et godt inntrykk av ham.

Lysten til å fornærme og såre muslimer er like trist og tydelig i Lystrups Fortell fra Spania, Tobben!. Men hvis visesangeren hadde tuslet ut hageporten for å spre denne boka ganske på egen hånd, ville den knapt ha blitt lagt merke til. Teksten holder langt fra det kvalitetsnivå som vi har grunn til å forvente av dagens barnelitteratur. Fortelling er slapt komponert, dårlig tenkt og dårlig fortalt, og derfor vanskelig å følge. Den har også et uakseptabelt instrumentelt forhold til det ulykkelige barnet som den med mye støy og ståk på sett og vis handler om. At dette skal være barnelitteratur, er et påskudd. Det er vanskelig å tro at noen unge skal gidde å høre fortellingen til ende; bare forståelsesrammen den forutsetter, dens voksennarsissistiske modus, vil være trettende. Ikke holder den som satire eller religionskritikk overfor noen annen målgruppe heller. Hvis den har noe publikum, må det være blant dem som alt liker islamfornærmelser.

Sju år gamle Frede har søkt tilflukt hos naboen Tobben og nekter å gå hjem : Moren har slått seg sammen med ”den der nye”, marokkanske Abdullah, som tvangsinnfører islam i hjemmet. Moren har alt begynt med hijab og vil snart konvertere, Frede frykter å bli omskåret, og han liker verken mannen eller bønnene, religionsopplæringen og ramadan. Den aldersstegne sjømannen Tobben har et bedre grep om flaska og fortiden enn om akutte kriser i små barns liv. Han møter Frede med blødmer og en vidløftig, omskrevet fortelling fra sine sjømannseskapader i Spania. Etter et par dager med eskapisme slår politiet inn døra til Tobbens leilighet og Fredes frihetsstund, må vi tro, er over.

Forkledd som lekende fabulering, nostalgisk kåtskap og ville overdrivelser er det slik fornærmelsene presenteres: I denne passasjen spiller Bestemor klespoker med et stort antall mullaher.

Han Boabdil juksa. Han konspirerte med magedanserinna som sto og kikka bestemor i korta. Når magedanserinna rista på puppene, betydde det at bestemor hadde gode kort på hånda, og når magedanserinna rulla med magen, var korta dårlige. Boabdil vant flere runder, men trur du han fikk se rompa til bestemor? Å nei, hu mista nok både skaut og skjørt. Men bestemor var kledd for anledningen, med fire trøyer og åtte par underbukser. Det er kaldt i Valdres, ser du, særlig når du skal ut og spelle klespoker.
[…]
Da kortleiken var over, spelte musikken opp. Og det får ‘n si er imponerende. Disse araberne spelte Valdresspringar mer originalt enn i Valdres. Bestemor svingte seg i dansen med åtte splitter nakne mullaher så danserinnene i Paradis fikk tarmslyng av sjalusi. De ville gå i strupen på bestemor. Da var det at sjølveste Muhammed greip inn. Han treiv tak i fletta til bestemor, svingte ‘a tre ganger rundt og..
– Og så? Frede gløtta på ene øyet.
– Så våkna jeg,Tobben gliste, – våkna med huet mot steinhella der inni krattet. Den blå katten sleika meg på kinnet. Det kom en jeger forbi. Jeg viste ‘n hølet under hella.

Den røde tråden i fabuleringen, som er full av språklig akrobatikk og hentydninger til høyre og venstre, via Don Quixote til islams storhetstid i Spania, er sjømannens jakt på prinsessa av Granada hjulpet av katten Musulman, som ikke bærer sitt navn uten hensikt. Fortellingen er lydsatt med egenkomponerte, lystige sanger, for eksempel denne, som gjentar lovprisingen ”Allah er størst” som Musulman mjauer:

I spanskenatta der synger katta – o Allah akbar –

Fra djupt i hjertet av lyst og smerte – o Allah akbar –

Og har du øre da kan du høre – o Allah akbar –

I spanskenatta der synger katta – o Allah akbar

Fredes tragedie og Tobbens livlige eventyr er en advarsel mot å utsette kristne norske barn for muslimske stefedre, og/eller en fornyet karikatur, en ”uskyldig” provokasjon, egnet til å bli misforstått av bornerte, krigshissende, ytringsfrihetshatende fatwadikterende imamer, sette de arabiske gatene i brann, tenne ambassadebranner, og, ikke minst, forsyne sin skaper med status som offer for muslimenes notoriske ekstremisme. Westergards navn blir en rød klut og det gjelder å ikke la seg true til taushet. Tonen ble satt og oppmerksomheten ble sikret da Westergaard ble sendt hjem fra boklanseringen av PST, og offerrollen ble alt inntatt da Lystrup fjernet navnet fra postkassa og skaffet seg hemmelig telefonnummer. I rettferdighetens navn må det sies at Westergaards tegninger absolutt ikke er det verste i denne flaue sausen av fornærmelser, stereotypier og fordommer. Fargesterke og energiske, med moskeer og barmfagre, mer eller mindre avkledde damer, er de ganske godt integrert i Tobbens del av historien. Noen ny Muhammed-karikatur serveres dog ikke.