Fortellingen om en inovatør

Etter å ha lest denne boka, vil de unge leserne sitte igjen med et inntrykk av at Muhammed giftet seg ganske ofte og var gift med mange samtidig. De vil også ha lært at han møtte mye motgang når han fulgte sin visjon om å innføre monoteisme i den arabiske verdenen (men akkurat de ordene blir ikke brukt), og at det svært ofte var nødvendig å ty til krig og politikk for at han skulle klare å gjennomføre sin visjon. Det er imidlertid referert flere samtaler med svigerfedre og med krigsherrer enn med engelen Gabriel – som Muhammed møtte i åpenbaringene sine. På den måten får vi egentlig ikke vite så mye om realinnholdet i Muhammeds åpenbaringer og visjon. En slik framstilling er i mine øyne en form for fortegnet bilde, og det er ikke rart om leseren sitter igjen med at religion først og fremst er årsak til krig, ikke til fromhet.

«Historien om»
Jeg trodde, før jeg begynte å lese, at jeg ville møte en utgreiende, resonnerende sakprosastil, med hovedkapitler som samtid og bakgrunn, livsløp og lære. I stedet har Lindh skrevet en fortelling som følger profetens liv fra oppvekst til død. Det lille som finnes av utgreiing er flettet inn i fortellingen. I tillegg finnes det fem seksjoner bak i boka med fagtekst: en årstallsliste, en navneliste, en kildedrøfting, en oversikt over høytider i islam, og et kort kapittel om islam i dag. Særlig kapitlene om høytider og islam i dag virker tilfeldig påhengt, all den tid boka mangler en lettfattelig kort introduksjon til Muhammeds/islams lære.

Fortellingen har noen fellestrekk med de biografiene jeg selv leste som barn, i Historien om-serien. Det er lagt vekt på oppvekst og hjemmemiljø, så langt dette er kjent. Også når vi kommer til den voksne Muhammeds liv ser vi bare et lite nærmiljø med få konflikter av gangen. Fortellingen følger på den ene siden det tradisjonelle biografimønsteret, slik vi kjenner det fra den nevnte serien, og fra biografisjangeren generelt: framveksten av personen, framveksten av den personlige visjonen, og framveksten av gjennombrudd og anerkjennelse. Dette er et fortellingsmønster som egner seg like godt enten boka handler om Muhammed, om Walt Disney eller om Henry Ford; og det er det generelle ved denne typen fortellinger som har ledet meg til anmeldelsens tittel: fortellingen om en innovatør. Dette standardbiografiske er så og si denne bokas ene fot, den andre foten som boka står på er en indirekte presentasjon av den arabiske verden på 600-tallet.

Før og etter Muhammed
Boka kunne med fordel ha utdypet de religiøse forholdene i regionen før Muhammed introduserte islam. Her og der leser vi om feiring av ramadan, tilbedelse ved Kaba og andre ting som jeg trodde at kom med Islam, men som jeg her får inntrykk av at var en del av den arabiske polyteistiske religionen før islam. Boka hopper i det hele tatt over, eller tar for gitt, spørsmålet om hvorvidt Muhammed var en religionsstifter eller -reformator. Teksten kan av og til virke tvetydig i all sin indirekte omtale av dette. Skildring av trosinnholdet er altså svak både for perioden før og etter Muhammed.

Skrevet for kristne nordmenn
Målgruppen for boka er norske/kristne lesere. Det kommer nokså tydelig fram i metateksten bakerst. Det er nok et naturlig valg, og det er en ikke-polemisk, stort sett sympatiserende og refererende tekst. Når forlaget kommer med en ny bok i samme serie etter jul, blir det spennende å se om denne skrivestilen er beholdt når emnet er Jesus.

Bortsett fra avsnittet om barndommen er det lite her som er lagt spesielt til rette for unge lesere. Sånn sett er dette en form for allalders-litteratur, en tekst som er lesverdig for voksne, men som markedsføres som barne- og ungdomsbok, og som bare diskret og indirekte er tilrettelagt for yngre lesere. Det er ikke gjort mye med språket for å tilpasse teksten til yngre lesere. Her er passivformer, negasjoner («sa at budskapet om dommedag ikke var annet enn dikt og eventyr»), metaforer («menigheten skrumpet inn») og firestavelsesord. I avsnittet om ekteskapet med den 9-årige Aisha nevnes det at de «fullbyrdet ekteskapet», en form for eufemisme som jeg lurer på om de unge leserne oppfatter.

En refererende skrivestil
Forfatteren er stort sett refererende, i en slags objektiv og ikke-kommenterende stil som blir særlig tydelig i avsnitt som handler om kontroversielle emner som kjønnsliv og krigføring. Som hovedregel gjengir han fortellingen slik den fremstilles i muslimsk tradisjon, i de såkalteSira eller profetbiografiene. Noen steder understreker han at kildene er uenige om hva som skjedde eller hva det betød. Men den refererende stilen er samtidig en dramatiserende og forklarende stil med formuleringer som «en pinlig taushet la seg over forsamlingen».

I kapittelet «Etterord», som jeg for min del heller ville kalt «Etter Muhammed», oppsummeres islams utvikling kort med fire-fem tema: de første kalifene (islams ledere), utviklingen av Koranen, utviklingen av Sharia og fremveksten av islamisme fra og med 1920-tallet. Det ligger en dobbeltkommunikasjon i dette å stadig nevne islamistene i enhver omtale av islam, samtidig som man sier at de ikke er representative for islam.

Ubesvarte spørsmål
Jeg lærte mye om Muhammeds liv og samtid gjennom å lese denne boka, men jeg sitter samtidig igjen med minst like mange nye spørsmål. Fortellingen skrapet bare i overflaten av spørsmål om åpenbaringen, tro og lære. Og jeg er nysgjerrig på mer kunnskap om konteksten rundt profeten. Kan hende er det et tegn på en god bok, at den skaper mer nysgjerrighet. Men det kan også bety at boka har flere tomrom som burde vært fylt.