Fortellingen som ikke kunne eies

Det satt en forfatter ved skrivebordet sitt.
På bordet lå et ark.
Ved siden av arket var det en nyspisset blyant.
Forfatteren stirret på det blanke arket.

I Fortellingen møter vi en forfatter med skrivesperre. Han sitter ved arbeidsbordet sitt mens timene og dagene går. Ideene vil bare ikke komme – det hjelper ikke en gang med kaffe. Forfatteren bestemmer seg derfor for å gå ut en tur, i håp om at det vil gi ham inspirasjon. Han kommer i snakk med en litt skeptisk dame, og han må slippe en innestengt katt ut av en søppelkasse. Selv om han er redd katter, så følger han den allikevel inn i en park. Der møter han to underlige barn: En taus gutt klamrer seg fast høyt oppe i et tre, og en vektløs, hvitkledd pike sitter på en vippehuske og puster perler ut av munnen. Fra disse opplevelsene trer en fortelling fram, og forfatteren får festet den til papiret. Dessverre blåser den ut av vinduet, og jakten på fortellingen er i gang – på nytt. Denne gangen får han god hjelp av de nye karakterene, men når de endelig finner fortellingen, så tilhører den ikke lenger forfatteren.

Filosofisk om skaperprosessen

Tor Fretheim (1946–2018) var en prisbelønt forfatter og oversetter som er kjent for å ha skrevet for unge lesere om temaer som barnemishandling, homofili og forelskelse. Øyvind Torseter (f. 1972) er en illustratør og bildebokforfatter som står bak flere kritikerroste bøker.

Denne anmeldelsen føles litt spesiell å skrive, fordi boken er den siste Fretheim skrev før han døde i desember 2018. Innen kunstverdenen har jeg ofte hørt fraser om at fortellingen bak et kunstverk er like viktig som selve verket. Konteksten tilføyer verdi og mening til opplevelsen av verket. Jeg syns denne digresjonen er verdt å nevne, for etter å ha lest Fortellingen, sitter jeg igjen med en følelse av at Fretheim formidler noe om kunstnerens rolle i møte med verk og publikum, i tillegg til at han viser hvordan den kreative prosessen foregår. Han beskriver fortellingens flyktige natur: Forfatteren går på leting, finner fortellingen, men mister den igjen. Videre ligger det også en form for uendelighet i dette, for denne prosessen vil stadig kunne gjentas. De siste ordene i boken lyder også slik: «Alle fortellinger må fortelles på nytt.»

Boken er ment for aldersgruppa 6–9 år, og den kan veldig gjerne leses som en morsom lete-og-finne-historie. Men her ligger det altså en åpning for filosofering som også kan passe de litt eldre leserne. I teksten blåser forfatterens fortelling ut av vinduet og ender i leiligheten til en liten jente. Idet hun leser den, overtar hun også forfatters verk: «Hun som leser fortellingen, får beholde den, sa forfatteren.» Fortellinger kan verken fanges eller eies, og fins ikke som en konstant.

Sanselige illustrasjoner

Historien skildres gjennom Øyvind Torseters sanselige og eventyrlige strek. Handlingen foregår i en verden av en slags behagelig melankoli. Her er det trygt og plass for lun humor – samtidig er det fritt for overfladiskheter og ironi. Detaljrikdommen i illustrasjonene vil gi leserne mange gode opplevelser, med muligheter til å gå på leting langs stikkveier og titte inn i andres private leiligheter. Håndverksmessig er boken, med sitt gjennomførte design og illustrasjoner, i ypperste klasse. Torseter bruker flere tegne-, trykke- og stempelteknikker i sine mixed media-illustrasjoner. Et av bildene viser en scene fra parken, der alle trestammene er kledd med ulike varianter av trykkede teksturer. Det at en illustratør tar seg tid til slike detaljer, vitner om profesjonalitet og høy grad av omsorg for prosjektet.

I Torseters bildeverden ser man ensomme mennesker som prøver å nærme seg hverandre, de går rundt i gatene og inne i leilighetene og lever sine liv, side om side. Hovedkarakteren, forfatteren, fremstår som en litt blek, spinkel og forsiktig mann. Han rusler rundt med lett bøyd rygg, men har et åpent, fordomsfritt blikk mot verden – på leting etter inspirasjon.

Katten som symbol

Å være forfatter handler i stor grad om å være modig, åpen og nysgjerrig. Kanskje er dette kjernen i å bryte ut av en skrivesperre. Forfatteren i boken møter faktisk noe han er redd for når han er på tur: Han hører krafsing på innsiden av en søppelkasse, og idet han åpner lokket, spretter den nevnte katten ut. Selv om forfatteren ikke stoler på katter, så velger han å følge den, i alle fall en stund. Når det blir mørkt i parken tør han ikke være med katten lenger, og går hjem. Men han planlegger å følge opp tråden:

En annen gang, tenkte forfatteren, skal jeg ta mot til meg.
Skrive om denne katten.

I starten tenkte jeg at katten representerte et tema som det var skummelt å skrive om. Etter hvert forsto jeg imidlertid at katten har samme karaktertrekk som fortellingen – hvis man ser på fortellingen billedlig. Katten er selvstendig, vil ikke bli eid, er ikke helt til å stole på, går sine egne veier, er stadig på vandring.

Når en slik egenrådig katt slippes løs, vet vi instinktivt at den vil klare seg ganske så fint. I Torseters ømme strek står karakterene igjen og vinker, etter at katten har løftet halen i været og gått sin vei – innover i parken mot nye eventyr. I lys av konteksten rundt boken, ser jeg på dette som et rørende og vakkert farvel til forfatteren.