Fortidens gufs innhenter nåtiden

Anne og moren har hatt vaktmestertjeneste på det gamle hotellet så lenge Anne kan huske. Innimellom har det vært gjester på besøk, som på ulike måter har satt sine spor. I tråd med kristne verdier har moren et ønske om at Anne gifter seg med sønnen til presten, og tilbakefører hotellet til glansdagene. Men Anne liker jenter best, og når var egentlig glansdagene? Uansett; nå er hotellet solgt. 

Historien bærer preg av familievold og kristenfundamentalisme, og mysteriene kommer etter hvert på løpende bånd. Som et ekstra lag i fortellingen kretser handlingen rundt naturfenomenet «blodmåne» – som er når jorden kommer mellom solen og månen, slik at månen havner i skyggen og dermed får en rødlig farge. Men ifølge moren til Anne er det også tiden da «alle demonene kan fly fritt», hvis man tror på sånt, vel og merke. 

Det påpekes flere ganger at det har vært lite snø denne vinteren og at noe er i endring. Det fungerer som et frampek på at sporene ikke lenger kan skjules, at sannheten vil komme frem, og det henviser til en nyere tid.

Karakterer som får frem kontrastene

Den nye hotelleieren, Henrik, reiser sammen med datteren Benni og hennes to venninner Vanja og Sarah, for å besiktige den nye eiendommen sin. Men forretningsmannen har det som forretningsmenn flest travelt. Så jentene blir igjen alene, for å foreta en tilstandsvurdering av kapitalistens overmodige investering. Det er selvsagt ingen mobildekning på fjellet, noe som fortsatt kler grøssersjangeren uforskammet godt (men heldigvis er det fullt mulig å ta selfies). 

Romanen har flere tydelige karakterer. Som Henrik med sitt overforbruk, blant annet, i kontrast til datterens vegetariske livsstil og med hjerte for naturen og dyrene. Det er fint at persongalleriet er mangfoldig og rikt, men det er likevel en hårfin balanse mot at karakterene bikker over til å bli påtatt og lite autentiske. 

Boken veksler mellom to ulike fortellerstemmer, Anne og Vanja. Anne er stemmen som vet, men som også holder ting skjult. Hun har sterke bånd til hotellet og den forrige eieren. Vanja, nåtidens stemme, er mer som en moderne Frøken Detektiv. Hun nøster opp i gamle tråder og leter etter sannheten. Sporene finner hun i snøen, gjennom å kikke ut vinduene, og ved å snuble over dem i resepsjonen. Vekslinga skaper nyanser i historien og bidrar til at leseren til tider vet mer enn de to ulike fortellerstemmene, uten at hele plottet blir avslørt. Fortellerperspektivet minner blant annet om Courtney Summers konseptuelle roman Sadie. Men der Summers utforsker romansjangeren i dialog med andre medier, og bevisst bruker fortellerperspektivet som en del av konseptet, forstår jeg Røsslands prosjekt dit at det handler mer om å skape en bro mellom fortid og nåtid. For uansett hvor langt tilbake i tid vi strekker oss, så er samtidskonteksten like i nærheten. 

Benni lente seg litt fremover. – Herregud, sa hun. – Jeg tror dette er pappas mobil. 

–      Hvorfor tror du det, sa Vanja? 

Benni rev mobilen av kubben og viste den frem til de to andre. Det var en diamantbelagt gulltelefon av merket GoldenEar. 

– Hvem andre kjenner du som betaler en million for en mobil? 

–      Dette er i alle fall ikke et glimt fra fortiden, sa Sarah.

Symbolismens renessanse

Ifølge Anne er «hotellet formet som en T», og om man legger til det lille overbygget ved inngangen, får man noe som ligner et kors. Det er altså i disse kristne, symboltette veggene at mysteriene har sitt utgangspunkt.

Tilfeldighetene vil ha det til at jeg så om igjen den gamle Dan Brown-klassikeren Da Vinci-koden nylig. Som vi kjenner til, stiller den spørsmål ved vesentlige punkter i bibelhistorien. Den har også en slags kombinert jakt-og fluktdramaturgi der hovedpersonene både leter etter svar, men også må se seg over skuldrene for ikke selv å bli fanget. Blodmåne har litt av de samme virkemidlene, men i en travlere og mer brutal tone, og med ungdommer i hovedrollen. 

Spørsmålene romanen stiller til bibelhistorien er det mest karakteren Anne som svarer på. Hun retter elementære spørsmål til moren omkring hva som er rett og galt. Noe som selvsagt skaper grobunn for mer grufull stemning, samtidig som det også løfter frem et dannelsesperspektiv. Hvordan tilpasse seg en moderne tid når man henger igjen i gammelt mønster? 

Det viser seg etterhvert at nåtiden har klare paralleller til fortiden, og i kombinasjon med fortellerperspektivet, bidrar dette til et nytt spenningsnivå.

Indre demoner i fritt fall

I Blodmåne fungerer det gamle, slitte høyfjellshotellet fint som en metafor for at noe slår sprekker. Forfatteren skaper også rom for at små detaljer kan gi en dypere mening til de større sammenhengene. Men som leser rekker jeg ikke å dvele ved alt som skjer, før det på ny er noe som overgår det forrige. Kommentarene rundt vår tids overforbruk, samt forandringer som påvirker natur og mennesker, gjør at det også kan assosieres til den globale klimautfordringen verden står overfor. Jeg skal ikke påstå at Røsslands grøsser har et tydelig klimaperspektiv, det fremstår mer som et punkt som aldri helt får plass i fortellingens mange fasetter. Det er de intense og blodige scenene fra Anne og morens evige indre og ytre kamp som (bokstavelig talt) blir den røde tråden gjennom romanen.