Forvirrende om viktige ting

Mange kan kjenne på behovet for gjentakelser og ritualer i hverdagen, eller føle irrasjonell frykt for ufarlige ting. For noen tar dette fullstendig over og styrer livene deres. Hovedpersonen Petra i Ingrid Ovedie Voldens debutbok Alt som teller har det sånn. Ting må gjøres på bestemte måter, eller unngås, ellers vil dumme ting skje. Boken tematiserer tvangstanker og fobier, og hvordan vennskap, forelskelse, og ikke minst en selv, kan gjøre dumme tanker om til noe positivt. Jeg liker ideen om å skrive en roman om et slikt tabulagt emne, og tanken på hvordan noe skremmende kan ufarliggjøres og kanskje på den måten forsvinne. Dessverre har romanen for store svakheter til at historien blir ordentlig god.

Vennskap, forelskelse og PP-tjenesten

Petra har nettopp fylt tolv år, og sommerferien er slutt. Petra liker tallet tolv som er et tilnærmet perfekt tall, og hun liker at den lille småbyen Snekkerstad igjen fylles opp med mennesker. Petra er redd for mange ting, spesielt uperfekte tall, som oddetall, vann og å tråkke på kumlokk. Dessuten må ting være i system, sko stå pent på rekke uten å berøre hverandre, håret må gres like mange ganger på hver side, og på fotballbanen må hun alltid skåre partall. Petra vil at ting skal være i balanse, hvis ikke kan det gå galt.

Spesielt ille blir det første dag etter ferien. Solveig, lærerinnen, forteller om pi, det ufullstendige tallet med uendelig mange desimaler. Petra kaster opp over pulten, blir sendt til helsesøster, og ender til slutt opp hos Steffen fra PP-tjenesten.

P-p-pest- og plagetjenesten, som vennen Chris kaller det. Han er allerede «hanka inn» fordi han stammer. Ordene setter seg fast i halsen hans, og han plager folk rundt seg. I motsetning til Petra elsker han tall og matte. Det er en av få ting i livet han føler han mestrer.

Venninnen Melika er flyktning, har svart, glatt hår, kakaobrune øyne og en trillende fuglelatter. Broren forsvant under flukten fra hjemlandet, men befinner seg et sted i Europa. Han sender stadig postkort med lovnader om at han snart kommer, sist fra Calais i Frankrike. Han vil svømme over den Engelske kanal for å komme nærmere Norge. Da slutter Melika å le så det triller.

Moren til Petra, Malin, fremstår som ganske fraværende. Petra kaller henne ved navn, og hun virker ikke spesielt interessert eller involvert i det Petra sliter med. Steffen fra PP-tjenesten blir derfor en viktig person for Petra. Han hjelper henne ut av de negative tankene ved å utfordre frykten hennes.

En av utfordringene er å dra til svømmehallen. Der møter hun Thomas på 13 år som er aktiv svømmer, og som hun forelsker seg i. Sammen med Thomas glemmer Petra frykt og fobier, og hun beveger seg rett ut i alt hun synes er farlig.

«Det er kaos inni meg. Jeg vet ikke om vi går i takt, eller om jeg tråkker på kumlokk. Han er et oddetall og et primtall og et ulykkestall, men jeg har aldri hatt det så bra som akkurat nå.»

Overflødige parallellhistorier

Det er flere parallellhistorier i boken, den fraværende moren, vennskap, flyktninger, forelskelse, savn og tall er noen av dem. Flere er flettet fint inn i hverandre, men noen blir overflødige og forstyrrer historien. Det blir for mange digresjoner og for mange navn. Personer blir nevnt, men har ingen videre betydning i romanen. Det skaper bare et stort, forvirrende persongalleri, uten hensikt. Det er som om alt skal med, men det ender med å gjøre selve historien utydelig.

Språket flyter ikke alltid like godt, og historien hopper mye i sted og tid. Det er ikke alltid lett å henge med. Dette gjelder spesielt første del av boken. Jeg har lest flere avsnitt om igjen, som det under, der det tok litt tid før jeg skjønte at Petra faktisk hadde forflyttet seg fra skolegården og inn i klasserommet:

«Sykkelstativet ved paviljongen er nesten fullt. Jeg finner en plass på ene sida, tar en sving rundt kumlokket og går fort over skolegården. Forrest ved døra sitter Jamila og Kristine, og Kristine klapper sammen ei skoledagbok når jeg går forbi. Melika smiler når hun ser meg.»

Vanskelige og unødvendige metaforer

Den utstrakte bruken av metaforer ødelegger også mye. Det er for mange av dem, og forfatteren overvurderer målgruppa, som ifølge forlaget er 9–13 år. Flere av metaforene virker påtatte, og vil være for vanskelig å forstå for leserne. Spesielt metaforen «tidevann i tårekanalen» går igjen. Metaforen er ikke god, og i stedet for å berike teksten, blir den mindre tilgjengelig.

«Thomas driver og svømmer inni sjøen min og vil ut» er heller ikke et godt bilde på at hun vil fortelle Steffen om Thomas.

Mer vellykket er «propellgutten», som Petra kaller Thomas. Det er en fin billedliggjøring av en som svømmer, der armene går som propeller. Eller når hun forelsket tenker på Thomas om kvelden, «Vannet spruter rundt ham og de hvite, raske dråpene er som stjerner». Disse bildene treffer nok målgruppa bedre enn mange av de andre.

Fine dialoger

Boken fungerer absolutt best når det den er dialogdrevet. Da flyter teksten fint, og jeg får en opplevelse av å nærme meg karakterene i boka. Jeg liker spesielt tekststedet der Steffen kaller tvangstankene hennes for magiske tanker, og får henne til å tenke at de er en positiv, fremfor en negativ, kraft i livet. Dessverre er det for sjeldent i boka at vi får komme nær nok innpå til at jeg blir ordentlig kjent med Petra, og det gjør at boken ikke berører meg.

Jeg tror mange barn vil legge boken fra seg fordi den er forvirrende i starten. Som min ganske beleste testleser på ti år sa: «I begynnelsen skjønte jeg ingenting, den var veldig rotete. Men så ble den fin, synes jeg».

Helt til slutt, kontakt med PP-tjenesten skjer gjennom henvisning, med foreldrenes samtykke, man blir ikke bare «hanka inn» som i boken. PP-tjenesten blir fremstilt feil, det er uheldig, her burde researchen vært bedre.