Fra dypet av hjemmet

Vi deler opplevelser, anbefaler og oppfordrer til deltakelse og fellesskap – via skjermen. Det er ingen tvil om at det ligger omsorg i delingsbegeistringen. Vi vil hverandre vel nå. Litteraturhuset i Oslo melder om enorm respons på sine digitale kulturarrangementer. De gir oss måter å møtes på og være sammen på, midt i alle forbudene. For eksempel: En strømmet eventyrstund har betydning fordi den gir en følelse av at vi er del av noe. Men er det noen som har stilt spørsmål ved hva det egentlig betyr for treåringen at det sitter andre treåringer på andre fang og ser på en annen skjerm, samtidig?

Kritikkens kår under korona-krisen
Jeg har lurt på om den offentlige samtalen om kulturtilbudene til barn er annerledes nå enn den pleier å være: Når den med ett dreier seg om å gi omsorg gjennom tips, er det interessant å spørre seg: Hvordan står det egentlig til med kritikkens kår under korona-krisen? Sjefredaktør for Periskop, Oda Bhar, skriver i sin første lederartikkel at på grunn av virussituasjonen fornemmer tidsskriftet at leserne nå har andre behov enn de lange, mer dyptpløyende artiklene de publiserer til vanlig. Når betingelsene for kulturlivet er forandret, må vi skrive om det på andre måter. Og det er nettopp kritikken som så langt har uteblitt. Bahr skriver: «Foreløpig har vi valgt å anbefale og gjøre utvalg blant de nye digitale arrangementene, snarere enn anmelde dem. I denne utprøvende og skjøre perioden har vi ønsket å heie på eksperimentene, snarere enn å bedømme og eventuelt påpeke svakheter.»

Dette er interessant, og det kan tyde på at vi diskuterer kvalitet på en annen måte enn vi vanligvis gjør. Men er det slik at «alt» er bra nå, ja, rett og slett fordi det er godt ment, og fordi vi trenger det, hva som helst, bare … noe? Jeg har ikke svaret. Uansett er det en tankevekker at det velmente, digitale fellesskapet kanskje nå, i større grad enn tidligere, kan gjøre det vanskeligere å stille kritiske spørsmål.

Barnebokkritikk publiserer anmeldelser som før, men også her ble det i anledning korona-tilværelsen postet en oversikt over alle anmeldelser av sakprosabøker utgitt i 2020. Delingen framstår som tips, som en slags kur mot kjedsomhet, selv om bøkenes kvalitet tilsynelatende kan diskuteres, utfra hva vi kan lese i anmeldelsene.

Litteraturkritikk og litteraturformidling
Sånn er det jo som regel – og ofte er nettopp diskusjonene om styrker og svakheter og hvorfor man mener det ene eller det andre, interessante i seg selv. Kanskje går vi glipp av disse diskusjonene nå? Det kan se ut til at formidlingen går på bekostning av kritikken, men formidling og kritikk er ikke det samme – selv om det kan ligge god litteraturformidling i en kritikk, og motsatt: bak formidlingen ligger det en kvalitetsvurdering. Vil kritikken klare å holde fast ved sin egenart når ting etter hvert normaliserer seg?

Jeg håper det. Men fra dypet av hjemmet faller jeg imidlertid selv, som kritiker, for fristelsen til å avslutte – aldeles ukritisk – med å formidle en erfaring jeg selv har gjort meg i denne tiden.

Det nye hverdagslivet – og fortellingens nødvendighet
Selv blir jeg lett lammet av alle mulighetene, alt jeg bør, alt jeg (gud forby!) kan gå glipp av – og når alt framstår som godt, er det vanskelig å skjelne mellom tilbudene. Når tipsene dessuten blander seg sammen med nyheter fra overfylte sykehus, døde mennesker og spådommer om hvordan verden vil se ut etterpå, er rådvillheten total. Samtidig og overalt: det nye hverdagslivet. Hjemmekontor og hjemmeskole. Niåringens savn etter venner og aktiviteter, seksåringens uro. Treåringens nysgjerrighet og intense natur, barnehagens digitale samlingsstunder. Alt skjer på samme sted, og det er ingen skiller mellom noe av det.

Midt i kaoset her hjemme begynte jeg å lese Keeperen og havet av Maria Parr for de to eldste guttene. Og jeg kjenner at her, her kan vi være. Nå, når vi faktisk er fri fra «klokkelivet», som Trille sier i boka, er det kanskje mer enn noen gang nettopp dette vi trenger: Å la oss oppsluke av en fortelling. Og det er vel potensialet en tekst kan ha til virkelig å berøre man også ser etter som kritiker: At det egentlig er dette det handler om, det er dette barnelitteratur kan være:

En enkel høytlesningsstund på sengekanten, når dagen etter hvert slipper taket i de små kroppene, og de store tankene deres blir enda større, og samler seg om noe annet, som ikke handler om korona, som ikke handler om hjemmeundervisning, som ikke handler om de små og store kranglene som ubønnhørlig oppstår. Fortellingene er utenfor oss selv, men vi bringer oss selv inn i dem, og slik skaper vi dem, her og nå, sammen, mens vi leser høyt – og samtidig, inne i hver og en av oss.