Tittel: Fra Fionaland
Tekst: Åsa Gan Schweder
Illustratør: Åsa Gan Schweder
Forlag: Omnipax
Årstall: 2011

ISBN: 9788253033235

Fra Fionaland

UNDRING OG STILLSTAND

Hva skjer i møtet med en liten baby? Fra Fionaland er en lavmælt bok med barneperspektiv, og den inviterer til undring og samtale.

Fionas land
Hva er Fionaland? Jo, det er landet der den lille babyen Fiona kommer fra. Men hvor ligger det hen? Inne i magen til tante Fia, selvfølgelig!

Åsa Gan Shweder har laget en stillferdig og vakker undringsbok om livets største mysterium. Det kan høres klisjéaktig ut. Ikke desto mindre er Fra Fionaland en vellykket og harmonisk framstilling av et barns tanker når en liten baby blir født.
Frigjort fra søskenrelasjonen
Boka ligner andre bøker som skildrer at et nytt familiemedlem skal komme. Forsiden – en ung kvinne med en baby, og en liten jente – gir oss forventninger om at boka skal handle om å få et nytt søsken. Men boka er frigjort fra problemer som søskenrivalisering og sjalusi. I Fra Fionaland er det isteden Thale som får en kusine. Thale velger selv å tilbringe tiden sammen med Fiona, og det er nettopp barnets frivillige, åpne møte med den nye babyen som er det viktigste. Når Gan Shweder utelater søskenrelasjonen, kan hun rendyrke selve undringen.

Thale aner nok at noe er i ferd med å skje i magen til tante Fia. Hun tar det i alle fall for gitt at tanten og onkelen kommer til å få barn, og lager en pepperkakekone med et barn i magen. Og Thale har rett.

Lite tekst, talende bilder
Thale slår fast at fosteret på ultralydbildet ligner en ugle – og videre følger et helt oppslag uten tekst, fullt av ugler. Illustrasjonene utdyper Thales forestillinger. Og nettopp det at teksten holder igjen og overlater så mye til illustrasjonene, er den sterkeste siden ved boka. Bildene tolker og utvider tekstens mening. Dermed inviteres også leseren til å stoppe opp. Dette samarbeidet mellom tekst og bilde er godt utført.

Det er ingen framdrift i boka. Isteden er den bygget opp av enkeltstående tablåer – eller undringsmotiv. Slik sett er Fra Fionaland en fin motvekt til fortellinger der det hele tiden skal skje noe. Magien ligger i de vare tegningene av jenteansiktet som åpent møter den lille babyen, og selv om stillstanden nok kan bli vel utfordrende for noen lesere, er bildene så fulle av liv at de tillater at vi tar oss tid.

Plutselig er barnet kommet. Thale slår bare fast: «Det var bra at Fiona ikke ble en ugle likevel!»; det er ikke mer tekst på dette oppslaget. Det har to motiver. I forgrunnen ser vi øyekontakten mellom Thale og Fiona. I bakgrunnen, ja, delvis utenfor siden, sitter tante Fia og ammer. Mellom de to motivene er det en stor, hvit flate. All dramatikk er sugd ut av oppslaget. Leserens oppmerksomhet trekkes mot det magiske møtet mellom Thale og Fiona, og til Thales storøyde undring.

Perspektivlek
Thale ser verden gjennom egne øyne, og det er særlig i illustrasjonene vi kan se at bokas perspektiv ligger nært opp til hennes forestillinger. Når hun for eksempel sier at Fiona kommer fra Fionaland, utdyper neste oppslag – også det helt uten tekst – hennes forestilling av Fionaland: grønne, frodige trær og små, fiks ferdige babyer rundt omkring.
På ett av de siste oppslagene ser Thale, tante Fia og lille Fiona ut på gaten. Leseren ser bare de tre ansiktene. På neste oppslag er det leserens tur til å se ut. Planten fra vinduet blir en del av gatemotivet utenfor. Perspektivbevisstheten er gjennomført i illustrasjonene, og blir også tematisert: På avstand ser menneskene så små ut, synes Thale, og utbryter: «Hi hi, Fiona tror sikkert at menneskene nede på gaten er bittesmå dukkemennesker. Så små at de får plass i hånden hennes». Illustrasjonen til denne lille tekstsekvensen er det mest interessante i boka. Her blandes den konkrete stua de befinner seg i, med Thales tankeeksperiment: På høyre side av oppslaget ser det ut som om Fiona leker med en vanlig babyleke (det ligger en babyrangle ved siden av). Men ser vi nærmere etter, ser vi at det nettopp er menneskene utenfor vinduet Fiona holder i hånden sin. Gatebildet utenfor er altså tatt inn i Thales fantasi – og på gulvet trer også veikrysset fram. Husene ligner til forveksling lekekasser. Thale setter seg inn i babyens bevissthet. Slik kan vi si at Fiona åpner Thales blikk.

Thale har klare, men uventede oppfatninger som er frigjort fra det biologiske, fra alt det vi vet. Fra Fionaland presenterer oss for barnets forestillinger. På sitt beste åpnes også leserens blikk, og gjennom Thale stimuleres også leseren til å stille nye og undrende spørsmål.

La deg begeistre!
Thale lurer på hva Fiona vet. Hun vet at mamma er mamma – «og så vet hun at jeg er meg!», slår hun fast. I bakgrunnen sitter onkel Frans og spiller piano. Og det gjør han faktisk så å si gjennom hele boka. Er han egentlig en lett karikert figur – en mislykket musiker? Krøllete ark ligger slengt ved siden av pianoet; får han det rett og slett ikke til? Når han attpåtil synes ar Fiona høres ut som «en gammal radio som har falt i bakken», er det fristende å innvende at slik er det vel på mange måter med en baby: Hvis du ikke lar deg begeistre, vil lydene unektelig framstå som støy. For Thale framstår babylydene som noe ganske annet: «Det er jo Fionas sang!»
Fra Fionaland handler ikke bare om det grunnleggende spørsmålet: Hvor kommer vi fra? Nei, det slår Thale ganske enkelt fast: Fra Fionaland; fra alle magene. Boka formidler først og fremst en voldsom fascinasjon for menneskelivets gåter: Hva vet en baby? Når vet vi hva?



Skrevet av:
Kommentarer