Fra Jeppe til Jerusalem

Denne barneboken ble skrevet til en konkurranse der tema var Oslo bys 900-årsjubileum. Plottet er relativt enkelt: søskenparet Mona og Viggo har et ærend i Oslo Rådhus, og de forviller seg opp i det astronomiske uret i et av tårnene. Mens de sitter inne i et tannhjul i uret beveger det seg, og barna har plutselig reist 100 år tilbake i tid, til 1852.

For hvert kapittel i boken reiser de ytterligere 100 år tilbake. I tillegg reiser de også geografisk, fra Grønlandsleirets kolerabefengte slum i 1852 til besøk hos en gretten Ludvig Holberg på Tersløsegård i 1752, videre bakover til England, Tyskland, Italia og så videre. Hvert kapittel maler opp fascinerende beskrivelser med både lyder og lukter, og barna observerer og diskuterer seg imellom. De møter fortiden med undring, forskrekkelse og begeistring. Boken hører hjemme i en didaktisk barneboktradisjon som sannsynligvis er steindød i dag, men for meg var dette dypt fascinerende lesning. Fortiden trådte frem med mørke landeveiskroer, hemmelighetsfulle alkymiverksteder, sydlandsk folkeliv og forblåste korsfarerborger. Det siste historiske kapitlet fører oss til et leirbål ved Drammensfjorden der beretningen om St. Hallvards død blir gjenfortalt. Jeg røper neppe for mye når jeg sier at barna returnerer til 1952 når tannhjulet i det astronomiske uret gjør sin siste omdreining.

Boken var opprinnelig min mors, og jeg møtte den nok første gang som høytlesning. For et mer enn gjennomsnittlig historieinteressert barn var imidlertid dette en bok å vende tilbake til gang på gang. Odd Bang-Hansen skrev flere andre barnebøker (Mette og Tom og fjellet, Mette og Tom og bokstavene) som også er gode, om enn litt gammeldags belærende. De indre bildene som Odd Bang-Hansen skapte bærer jeg fortsatt i meg. I dag kan jeg mye mer historie enn jeg kunne som 10–11-åring, men det er likevel disse barndommens bilder som først springer frem når man nevner Acre, keiser Barbarossa eller Lady Bess of Hardwick.

Når jeg går tilbake til boken er det selvsagt lett å se svakheter i fortellingen – ikke minst er den veldig eurosentrisk. Men dette er på sett og vis litt av bokens poeng. Den er et produkt av sin tid, sin kultur. I boken står Mona og Viggo på utsiden av disse fremmede samfunnene og ser hvor annerledes de var – synet på jenters og gutters oppdragelse, på fattigdom, straff, tro og overtro. Samtidig gjøres det et poeng av at dette er våre forfedre, dette er kulturen vi kommer fra. Mange andre historiske barnebøker har en tendens til å gjøre tjuvtriks og servere halvsannheter for å gjøre fortiden mer «identifiserbar» for unge lesere. «Trapp med ni trinn» prøver å unngå dette. Jeg liker å tro at jeg har tatt med meg litt av undringen til Mette og Viggo over fortidens grunnleggende fremmedhet inn i mitt eget voksne forskerliv.

Margrethe C. Stang (f. 1970) er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU. Hennes spesialområde er norsk malerkunst og skulptur fra høymiddelalderen.

Margrethe sender stafettpinnen videre og vil utfordre Maria Rø til å dele sitt barnebokminne neste gang.

Boka kan leses elektronisk hos Nasjonalbiblioteket på bokhylla.no.