Fra kulturlandskap til slektsforskning
Boktittel: Finn spor fra fortida
Forfatter: John Roald Pettersen
Illustratør: John Roald Pettersen
Forlag: Orkana
Årstall: 2013
Norge er i utgangspunktet et ganske enhetlig samfunn, men det er visst likevel ikke så lett å lage en kortfattet barnefagbok som forteller oss «alt om gamle dager».
I forklarende og fortellende stil gjør boka rede for ulike innfallsvinkler til historiefagets objekter og metoder. Boka er i utgangspunktet systematisk organisert etter kildetyper, og gjør delvis rede for hvordan kildene kan brukes, og viser dels noen eksempler på hva slags fortellinger som kan hentes ut av kildene. Det er imidlertid ikke helt klart hva som skal være leserens utbytte: er det metodelæren eller er det et utvalg fortellinger fra ulike perioder og miljøer?
John Roald Pettersen (født 1956) er en erfaren journalist og forfatter, særlig av barnefagbøker.
Tolv kapitler
De tolv kapitlene handler om hva en «kilde» er, om spor etter fortiden hjemme hos deg selv, om museenes samlinger, om gamle leker, om gamle hus, om stedsnavn, om samferdselens kulturminner, om kulturlandskapet som historieforteller, om arkeologi, om militærhistorie og slektsgransking.
Det faglige ambisjonsnivået i kapitlene virker ikke å være helt konsekvent. Kapitlet om gamle hus er det mest omfattende, med 11 sider. Her ser det ut til at forfatteren forsøker å lage et uttømmende minileksikon både over stilperioder og de ulike norske tuntypene. I et tresiders kapittel om arkeologi er man derimot nesten ikke innom den tradisjonelle kjernevirksomheten utgravning, i stedet omtales mest løsfunn og bergkunst.
Hvilken historie?
De gamle dagene utgjør en stor variasjon av perioder, klasser og problemstillinger. Også nåtiden innebærer en god del variasjon i hvilke historiske emner barna kan tenkes å spørre om, hvilke forutsetninger man har og hvilke museer og ressurser man har tilgang til. Denne variasjonen blir bare i liten grad drøftet: Det er ikke lett å vite om forfatteren har sett for seg et barn som bor i by, bygdeby eller landsby, og om det er et barn fra arbeiderklassen eller jordeierklassen. Noen ganger er det sånn, andre ganger slik, men denne variasjonen blir sjelden problematisert. Det eneste vi kan være sikre på, er at målgruppen er barn som har norsk slekt i flere generasjoner bakover.
Ujevn tekst
De fleste kapitlene består av flere ulike tekstsjangre: et kort anslag av fiksjonstekst, utgreiende sakprosatekst, internett-tips og forslag til aktiviteter. I flere av kapitlene finnes det også noen rammetekster som supplerer hovedteksten med detaljer. Teksttypene er skilt fra hverandre med fargebruk og ulike skrifttyper.
Jeg får inntrykk av at idealstrukturen i kapitlene er at fiksjonsteksten skal aktualisere temaet med en historie som fanger leseren og synliggjør en relevant case for temaet. Deretter skal den utgreiende teksten forklare hvordan dette kapitlet er av relevans for studiet av fortiden, og trekke fram noen eksempler på metoder for å studere dette delfeltet, eksempler på kunnskap man kan hente ut om tidligere tider, og/eller kulturminner fra dette feltet.
Fiksjonstekstene er ikke konsekvente i stilen; tre av dem har handling fra nåtiden – hvor barn snakker med eldre slektninger om fortiden, en annen er en indre monolog datert til 1900, hvor Anna ønsker seg ei dukke, en tredje er ikke en fiksjonstekst i det hele tatt – men en elevtekst fra 2006 om veibygging i 1925.
Konkret eller generelt
Boka er dårligst i de kapitlene som er så korte at det ikke er gitt rom til både å skape det generelle overblikket og konkretisere det i relevante historier. Slike svake kapitler er blant andre de om krigsminner og slektsgransking. Boka er bedre i de kapitlene hvor det generelle temaet blir gjort godt rede for, og dertil blir konkretisert til forståelige eksempler.
I kapitlet om museer er det bare halvannen side med brødtekst, men det er en god tekst: to tredjedeler av den er en god oversikt over museenes oppgaver og arbeidsform. Den siste tredjedelen er en poengtert presentasjon av en eneste utvalgt gjenstand: et strykejern fra ca 1850, med refleksjon om hva dette kan fortelle om tiden det ble brukt. Her ser den røde tråden ut til å ha vært de tre gode spørsmålene: hva er det vi ser, hva har skjedd, hvordan kan det forstås. Den disposisjonen og de spørsmålene kunne med fordel ha vært brukt i alle kapitlene.
I kapitlet om «Spor i landskapet» er vekslingen mellom det generelle og det konkrete annerledes. Her er det en fiksjonstekst om Mikkel og mormor på tur i et «typisk kulturlandskap» som utgjør det konkrete caset. Det konkrete hadde antagelig blitt enda mer konkret og relevant hvis det var blitt poengtert at det er snakk om et typisk jordbrukets kulturlandskap, gjerne med en stedsangivelse. Kapitlet består dertil av generell tekst om tre ulike kulturlandskap: setring, kystfiske og steinbrudd og gruvedrift.
Når jeg nærleser kapitlene slik blir det tydelig at boka er inkonsekvent redigert. I disse beste kapitlene blir det også klart at fiksjonstekstene utgjør et tvangspreget, distraherende element. Boka vil antagelig stått seg bedre på en mer konsekvent redigering med innslag av både det generelle og det konkrete i hvert kapittel.
Konklusjon? Godt ment, og med mange interessante moment. Men den springende strukturen gir inntrykk av at boka kunne vært bedre gjennomtenkt og gjennomarbeidet.
Se også fagartikkelen Fagbøker for hvite barn.