Fra margbein til spretne tomater. Mat i millioner av år

Entusiasme, anekdoter og viltvoksende matvarer

Etter hvert som jeg leser, slår det meg at teksten virker usystematisk. I noen kapitler skildres oppdagelsen av ulike matvarer, og hvordan menneskenes bruk av dem har utviklet seg. I andre kapitler er det bare anekdoter.

Jeg gikk til denne boken med en positiv forventning. Jeg tok det for gitt at forfatteren hadde god kontroll over stoffet, ikke minst siden han har skrevet om emnet før, og tenkte at jeg i anmeldelsen kanskje ville se på sjangre i teksten, på leserhenvendelsen og på bruk av ”jeg”- og ”du”-former i teksten. Under lesningen ble det klart for meg at det var andre problemer ved boka; først og fremst et umotivert kildetilfang, og en uklar disposisjon av stoffet – som ofte gjør leseren usikker på tidsaksen.

For å klargjøre omstendighetene først. Boken er skrevet av Philip Newth, nettopp fylt 67, som har et langvarig, populært og allsidig forfatterskap for barn og unge bak seg, siden han debuterte i 1970. Han har fått Kritikerprisen, Skolebibliotekarforeningens pris, Kulturdepartementets pris, og spesialheder fra departementet for sine billedbøker for blinde.
Dette er hans andre fagbok for barn om mat. Den første het Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler og kom i 1996 på Tiden. Raskt sett ser det ut som om begge forteller anekdotisk om kjent og ukjent mat, og at denne nye boka er bedre illustrert, mindre episk (og uten rammefortellingen med en dialog med hunden Sila) og mer orientert om basis-matvarer.

Rett skal være rett, denne boka heter ikke ”matens historie”. Forfatteren sier likevel i innledningen at ”du finner bare en liten del av verdens mathistorie her” og at boka ”skal handle om disse matvarenes historie og plass i dagligliv og handel, religion og overtro.” Det er derfor jeg vil vurdere dette som en bok som forsøker å skildre hvordan menneskene gjennom tidene har tatt i bruk ulike typer matvarer. I noen kapitler er denne vinklingen gjennomført alleles utmerket, og Newth har skrevet om premissene for og konsekvensene av menneskets rolle som ”jeger”, ”sanker”, ”gjeter” og ”dyrker” slik at det er til å bli klok av. Det betyr blant annet at kapitlet om korn/brød er gjennomført slik at leseren får vite når og på hvilke måter menneskene tok i bruk kornet, og om skiftende bruk gjennom tidene. På samme måte får vi i egne kapitler høre om hvordan poteter og mais kom til Europa. Til sammenligning er kapitlet om salt nesten helt uten et tilsvarende historieperspektiv. Her er teksten i hovedsak båret av pussige anekdoter fra andre tider og andre steder. Kapitlet om melk og melkeprodukter har også mindre ”urhistorie” enn jeg kunne ønske meg, og slett ingen ting ut framveksten av melkebruk i Norge.

Og da er vi ved det som jeg opplever som det andre, og største problemet, ved denne boka. Den har tilsynelatende et helt tilfeldig tilfang av kilder. Det betyr at vi for eksempel får vite at det i USA selges fire ganger mer margarin enn smør, hva Harriet B. Stowe har sagt om harskt smør (s 73), og vi får vite hvor mye ketsjup Heintz selger årlig (s 76). Et sted skriver Newth upresist at ”de fleste (nordmenn) tar seg nok en hamburger eller pølse i ny og ne” før han flesker (!) til med eksakte data om at ”en gjennomsnitts amerikaner spiser for eksempel hamburgere minst tre ganger i uken”.

Fins det ikke eksakte opplysninger om hamburgerspising i Norge? Hvorfor ikke et ord om Idun tomatketsjup eller Tine? Hvorfor ikke et sitat om ”Grauten fra Grut”, når vi får høre hva en amerikansk forfatter sier om smør? Denne boka inneholder ingen litteraturliste, verken som ”kilder”, eller som tips til videre lesning. Et eneste sted er det en navngitt kilde. På side 23 refereres Wenche Frølich med opplysninger om kostholdet i Norge i middelalderen, men jeg er ikke sikker på om Newth har lest noe av henne, eller ringt til henne. Jeg synes det virker som om Newth har skrevet en bok basert på de kildene han hadde for hånden når han begynte, heller enn å gå på leting etter svar på for eksempel norsk forbruk av ulike matvarer. Overvekten av amerikanske eksempler gjør en dårlig inntrykk.

Tidsperspektivet bør også nevnes. Boka har et underholdende og sjarmerende vell av anekdoter og faktiske opplysninger om mat, matstell og tilgang til mat gjennom tidene. Men av og til blir historiene stokket på en slik måte at man er usikker på hva som henger sammen med hva, og når var det egentlig det skjedde? På side 24 leser vi om kostholdet hos rik og fattig i Norge i en uspesifisert ”før i tiden”. To avsnitt tidligere har noe blitt tidfestet til ”middelalderen”, men jeg vet ikke om det var i middelalderen rikfolk spiste importert frukt, eller hvilken tid han tenker på når han på neste side forteller om ”den tiden” da friere fikk vassgraut med avslaget og vafler med et ja. Spiste de vafler i middelalderen?
På side 53 står det om fiskemarkedet i ”det gamle Roma”. Men når var det? To avsnitt tidligere står det om 13- og 1400-tallet, og to avsnitt lenger frem står det om norsk iseksport fra 1820-årene av. Og tidssprangene fins det flere av.

For å oppsummere. Jeg har lært mye av denne boka, fått lyst til å se nærmere på ulike retter, og fått større respekt for retter jeg allerede liker. Boka er solid illustrert, med gode dokumentarfotografi, med gamle trykk og med Newths egne, morsomme tegninger. Forfatterens glede over nyttige og pussige detaljer smitter. Men for meg har det sviktet i flere ulike redigeringsgrep. Boka mangler enhetlige kapitler om alle matvarenes inntog i menneskesfæren, den har uklare tidsangivelser og -rekkefølger, og den har et kildetilfang som er udokumentert og for lite norsk. Det har mange ganger vært understreket at vi trenger norskskrevne fagbøker for å skildre en norsk virkelighet, og for å skildre verden slik den ser ut fra Norge. Philip Newth har med denne boken dessverre bevist at norske forfattere til forveksling kan se ut som amerikanske.