Fra verge til verneplikt

De siste årene har det blitt utgitt mye kvinnehistorisk og feministisk sakprosa for unge lesere. I 2015 kom Marta Breen og Jenny Jordahls F-ordet, 155 grunner til å være feminist, fulgt opp av 60 damer du skulle ha møtt. Kvinnehistorie for deg som har det travelt (2016) og Kvinner i kamp. 150 års kamp for frihet, likhet, søsterskap! (2018). Oversatt fra svensk finner vi Sassa Buregren og Elin Lindells Feminisme pågår (2017), mens Ulrikke Falch og Sofie Frøysaa i høst utgav Jenteloven – feministisk førstehjelp (2018). Felles for flere av disse utgivelsene er naturlig nok et fokus på både kvinnebevegelsen som helhet og de dramatiske enkelthistoriene til kvinner som har kjempet for stemmerett, mot undertrykkelse, for fri abort. Forfatter og illustratør Signe Augusta Iversen Torp har valgt en litt annen innfallsvinkel i sitt prosjekt Babusjka-boka – mammas mors mødre og meg, som forteller 250 års kvinnehistorie med en personlig vri.

Russisk dukke-struktur

Tittelen er selvsagt lånt fra den russiske treleken der man pakker ut mindre og mindre figurer, den ene inne i magen til den andre. Babusjka betyr også bestemor på russisk, og Torp bruker sitt eget familietre som utgangspunkt for å si noe om kvinners liv generelt. Vi begynner ni generasjoner tilbake i tid med Elisabeth von Mevius som levde fra 1740–1824 og ender opp med forfatteren og illustratøren selv som siste ledd, eller innerste tredukke, hvis man holder seg til babusjka-metaforen. Også bokas paratekst tematiserer at illustratøren både er betrakter og deltaker på denne tidslinjen. På innsidepermene finner vi først et oversiktsbilde der det myldrer av kvinner fra ulike tidsepoker. Blar man om zoomes det inn på ni kvinneskikkelser og deretter på en ung jente som står med ryggen til og betrakter de resterende åtte som henger på veggen i glass og ramme.

Lov og liv

Hvert oppslag er komponert med et utdrag av norsk lov på venstre side og et kvinneportrett til høyre. Loven som gjengis handler om kvinners rettigheter, eller mangel på disse i den gjeldende perioden. Grunnloven av 1814 er det juridiske utgangspunktet for tidslinjen. Kvinnene på denne tiden hadde dermed ikke stemmerett, bestemte ikke over egen økonomi og måtte ha en verge som var enten far eller ektemann. Stilt opp mot gjeldende lov beskriver Torp kvinnenes liv som en minibiografi med kort informasjon om giftemål, antall barn, bosted og levebrød. Biografiene er ribbet for detaljer og teksten inviterer ikke til innlevelse i det som man aner må ha vært dramatiske liv. Når det fortelles at «Da Elisabeth var gammel og mannen var død bodde hun sammen med en datter som hadde blitt gal», skulle jeg gjerne hørt mye mer om det, men der stopper Elisabeths historie og man blar videre til datteren Charlotta. Hvis vi hopper en generasjon til, møter vi Ebba som var forlovet tre ganger og som mistet tre sønner i tre ulike drukningsulykker, på forskjellige steder i verden. Her ligger det jo en hel roman i seg selv! Naturlig nok kan ikke forfatteren forfølge alle disse historiene, men effekten av denne kortformen er at de enkelte historiene blir litt blodfattige i sin knapphet.

Fra barokk til IKEA

Mye av fortelleransvaret ligger imidlertid på illustrasjonene. Vi følger utviklingen gjennom tidstypiske frisyrer og klær. Rammene rundt lovverket følger skiftende stilarter fra barokk til IKEA. Alle oppslagene har forskjellig tapetmønstret bakgrunn. Et interessant skifte skjer ved inngangen til 1900-tallet. Tidligere har kvinnene sittet og posert som for et portrett, men med Henriette Grill (1860–1953) møter vi den første kvinnen som avbildes utendørs blant andre mennesker i et myldrende bybilde. Her brukes også avisutklipp og forskjellige skrifttyper i illustrasjonene, noe som speiler at Henriette er den første kvinnen i rekken som får muligheten til å studere og som får en større radius enn foregående generasjoner. Der de tidligere tidenes kvinner på mange måter er visuelt like, skyter utviklingen fart mot slutten og portrettene individualiseres i større grad. Her finner vi bestemor med sigarett og mor Ina som første generasjon kvinne ikledd bukser. Og helt til slutt illustratøren selv. Torp har benyttet seg av et fiffig grep som knytter alle kvinnene sammen ved at boka er gjennomhullet. Gjennom hullet skimter vi en medaljong som bæres av Signe på siste oppslag. Tanken er at skaperen av boka skal skimtes gjennom alle sine åtte formødre. Denne typen lek med bildebokas materialitet forbinder man vanligvis med småbarnsbøker av typen Den lille larven Aldri Mett, mens Torp viser at også bildebøker for ungdom og voksne kan eksperimentere med format og form med lekkert symbolsk resultat.

Den lille og den store historien

Å formidle den store historien gjennom den lille er et velkjent fortellergrep i faglitteratur for barn og unge. Her viser Torp indirekte hvordan kvinners liv har endret seg ved å følge noen få utvalgte eksempelfortellinger. Et ankepunkt her er at det ikke nødvendigvis fins en direkte sammenheng mellom kvinneportrettene og lovene som gjengis parallelt. Der loven av 1814 slår fast at sønner skal arve dobbelt så mye som døtre, synes ikke dette å berøre kvinnene som portretteres fra denne tiden. Når loven av 1915 likestiller barn født innenfor og utenfor ekteskapet, beskriver den korresponderende biografien en kvinne som døde av lungebetennelse i tidlig alder og etterlot seg to små barn. På den måten løper den store og den lille historien mest ved siden av hverandre uten noen eksplisitt forbindelse. Babusjka-boka blir dermed en sakprosabok der leseren selv må koble de små historiene til den generelle samfunnsutviklingen og fylle de tomrommene som oppstår når de ulike teksttypene møtes, eller ikke møtes. Der andre ovennevnte utgivelser slår hardere og har et tydeligere politisk prosjektforteller Signe Augusta Iversen Torp kvinnehistorie med innestemme.