Fredag den trettende
Boktittel: Fredag den trettende
Forfatter: Fam Ekman
Illustratør: Fam Ekman
Forlag: Cappelen
Årstall: 2004
Antall sider: 36
Gled dereEn ny bok fra Fam Ekman er på markedet. Denne gangen har hun kokt
Gled dere
En ny bok fra Fam Ekman er på markedet. Denne gangen har hun kokt suppe på eventyr og gamle myter. Det er ingen dårlig oppskrift, spesielt ikke når bildene er topp, topp original vare.
Fam Ekman lager billedbøker. Hun illustrerer også andres tekster, men når hun selv står for tekst og illustrasjon – blir det Billedbok, med B for bilde. Du ser det med en gang når Fam Ekman har illustrert, hun er bildebokkunstner! Bildene illustrerer teksten, men de har kunstneriske kvaliteter som skiller dem fra den jevne bildebokillustrasjon slik at de kan stå alene.
I sitt uttrykk er de enkle, merkelige, frastøtende, søte og stygge. Teknikken er en form for collage. Det vil si, hun tegner og klipper ut biter av egne tegninger, som hun så kombinerer med eget maleri og tegning. Det i motsetning til andre bildecollager der man gjerne setter sammen bilder av biter fra ulike «readymades», som aviser, fotos, tidsskrifter. Detaljer som møbler, og ulike rekvisita, har en umiskjennelig stil av 50-60-tall. Det er noe med fargene; litt bleke blåfarger kombinert med brunt, tv-kabinett, vekkerklokker og møbler med elegante teakben.
Fam Ekmans illustrasjoner/bilder betegnes ofte som surrealistiske: De har trekk fra ulike virkelighetssfærer som så kombineres i en ny sfære, en ny virkelighet. For eksempel er skillet mellom interiør og eksteriør uklart der det i det hele tatt antydes en ramme. Her er ingen realistiske størrelsesforhold, en pipe er kjempestor, en døråpning er liten. Dyr og mennesker er like store, rommet har ikke noe sentralperspektiv, gjenstander, mennesker og dyr er spredt utover i et rom uten grenser. Detaljer er uforholdsmessig store, eller små. Alt dette er trekk som er hentet fra billedkunsten. Fam Ekman har trekk fra en surrealist som Max Ernst og en maler som Fernand Leger, for å nevne noen.
Men fremfor alt har Fam Ekman sin egen helt spesielle stemme, og den overrasker meg fra bok til bok med sin mangfoldighet innenfor en meget karakteristisk stil og uttrykksform. Fredag den trettende er en skummel bok. Like fra omslaget av den svarte katta med strittende pels og gigantiske øyne – som tinntallerkener, slår forfatteren an tonen: dette er skumle saker, for voksne også. Historien henter elementer fra overtro og myter, og fra eventyr. Det er en slags eventyr-klisjé-kavalkade med negativt fortegn.
Historien begynner med at kona står opp med det gale benet først på fredag den trettende, og siden blir det bare verre og verre. Først som et vanlig eventyr der alt galt skjer. Etter hvert så lurer det seg inn noen enda verre scenarier, om barn som ikke kommer hjem fra butikken, og en mor som nærmest maner frem skrekkelighetene ved å frykte det verste.
Det er en fin og grøssende stigning i dramatikk og spenning. Spenningen senkes litt, for så å stige igjen, ved bruk av små barnlige riminnsmett her og der: «Og hun tenkte på Skogen og alt som var farlig: biller med ben og lopper, lus og knott. Og fluesopp!» Så ender barna opp i kakehuset der en kjøttsulten kjerring setter på et koselig radioprogram mens hun finner frem den skarpeste kniven. Her er surrealisme i tekst som i bilde, og slik kan eventyrene og leses. Og heldigvis så er det et av det gamle slaget med pur lykkelig slutt i et flor av femtitalls gusjegrønne firkløver og svevende barn.
Herlig, synes jeg, med referanser til billedkunst og litteratur på kryss og tvers, og tekst både på og mellom linjene. Slik skal en billedbok være – for store og små.