Fredlaus

Voksen over natta

I Ragnar Hovlands Fredlaus møter vi en femten år gammel gutt som elsker Charles Dickens. Men vil den samme femtenåringen også lese Ragnar Hovland?

Boken starter pang, og rett i gang med skilsmissebarnets ønskedrøm: Bare løpe fra det hele. Finne sitt eget hus og et gevær. Slutte på skolen. Leve på kaffe og tobakk. Bli voksen over natta. Og hovedpersonen holder det han lover:

– Eg skal ikkje bu hos nokon som helst annakvar helg.

(s 118)

Mye av fortellingen kunne vært hentet fra det norske barnevernet, men Hovland tar surrealistiske grep, og speiler dermed en dagsaktuell tristesse mot verdenslitteraturen og Bibelen. Selve idéen er faktisk forbasket god når det gjelder å få sagt noe mer om ungdom i krise og drift.

Robin Hood
Hovedpersonen Anders er ingen realistisk størrelse, men et brennpunkt for bred intertekstualitet. I et dramatisk ytterpunkt ser vi den blandingen av realisme og velkjent fiksjon som preger boken. Anders blir med på et ran, men gir pengene til en fattig kone. Referansene til Robin Hood, Bibelen, Twain eller Dickens er sjelden så tydelige som i dette tilfellet, men den intertekstuelle kommentaren kaster nytt lys over mange unge handlinger, og ikke bare de kriminelle.

Cowboyspråk
Skilsmissebarnet Anders kommenterer ironisk sin egen fortelling, nettopp som et stykke litteratur. For Anders blir litteraturen en overlevelsesstrategi. Som bøkenes helter har han rømt fra alt, og prøver i det lengste å lide med stolthet. Som fredløs har han også lagt seg til et flegmatisk cowboyspråk. Samtidig er det god ironi at rømlingen Anders egentlig ikke har to i seg til å bli en virkelig forbryter. Han havner dermed i et stort moralsk dilemma når lillesøsteren ber om en sigarett:

– Kan eg få ein røyk? sa søster mi.
Eg tenkte meg fort om. Dette kunne kome til å øydeleggje livet hennar og kanskje sende henne i ei tidleg grav. Men på den andre sida, om det ikkje blei dette, så blei det kanskje noko anna.
– Ein, då, sa eg…

(s 149)

Anders har også et problem som litterære fredløse vanligvis er spart for. Han bor irriterende nær sitt forrige liv. På vei til butikken møter Anders i tur og orden alle de han har rømt fra:

Det var Jacobsen, den tidlegare læraren min i norsk og historie som kom mot meg som eit mørkt skip i horisonten.

(s 154)

Læreren forstår Anders litt for godt, og har nok leserens evne til å se Anders i en større fortelling. Dette er også styrken ved Fredlaus, at vi nettopp leser ungdommelig trass og fortvilelse fra innsiden. Kan en skilsmisse være direkte årsak til at en femtenåring prøver røyk og alkohol? Jo, vi kan tro på det – i Hovlands fortelling. Det er et tankekors at vi forstår så inderlig vel alle utskudd som er fremstilt i litterær form, mens vi gjerne fordømmer og feiltolker den samme oppførselen i det virkelige liv.

Hans og Grete
Eventyret om Hans og Grete har fått sitt eget kapittel. I sin mest dystre form blir dette gamle eventyret bare lest i forbindelse med Bruno Bettelheims psykoanalytiske teorier, og fortellingen om Anders har tilsvarende undertoner. Det er nok av symboler å gripe tak i for en leser som behersker den freudianske dialekt, men sammenstillingen skal vel helst vise oss den brutale sannhet at det finnes uønskete barn – selv i dag. Hovland sveiper også innom gammel naturmytologi. I fortellingen om gården Mørkdal forsvinner en elsket far i løse luften. For barna er det uinteressant om årsaken er skilsmisse eller selvmord, og myten gir et sterkt bilde av foreldretap.

Peer Gynt
Ragnar Hovland har igjen levert en rik og dyp bok. Men som en kjent forfatter har han også ervervet seg rettigheten til å skrive for alle og ingen, og denne anmelderen er svært usikker på om boken har en tydelig kjerneleser. Fredlaus er utgitt for ungdom, og er rent språklig lettlest og klar. Handlingen er rettlinjet og intens i bokens første del, men så stopper fremdriften, og flere kapitler er nærmest selvstendige tablåer, med ulike innslag av surrealisme. Når en profet kommer ut av skogen, minner han mest av alt om symbolfigurene i Peer Gynts siste akt, og da har fortellingen skiftet karakter.

Svevende avslutning
Kameraten Tomas avslutter vennskapet til Anders med å påstå at Anders vil holde skogens eventyr for seg selv. (s 129) Noe av den samme kritikken kan dessverre rettes mot forfatteren. Mot slutten fører noen finurlige spor tilbake i teksten, men det er ikke helt enkelt å få tak på alle brikkene i handlingens puslespill. Bokens svevende avslutning virker nærmest som et kontraktbrudd med tanke på den drivende fremstillingen som lokket oss ut i skogen, i bokens friske begynnelse.

Lasaronenes skytshelgen
Det er også et spørsmål om unge lesere drar nytte av navnesymbolikk og referanser som ikke tilhører deres egen verden. Hovedpersonen finleser Store forventninger av Dickens, spiller «Joe Hill» på munnspill, og møter den symbolske karakteren Lasarus. Kameraten Tomas er nok en tviler, men er Lasarus bare lasaronenes egen skytshelgen – eller må vi grave dypere i Bibelens fortellinger for å ane vidden? Refererer navn som Heste-Oskar, Dobbel-Aksel og Dobbel-Marta til skøytesporten eller til Lukas-evangeliet? Hvordan tolker unge lesere at det nettopp er «Schön Rosmarin» som blir spilt av et orkester i skogen? Er det meningsutvidende eller bare distraherende å dvele ved disse sporene? Denne referanseleken er et hovlandsk kjennemerke, men i mine øyne senker den tekstens økonomi i en erklært ungdomsbok.

Merkelappen ungdomsbok
Lesere helt ned i aldersgruppen 8-10 kan faktisk lese første del av Fredlaus som en ukomplisert, spennende fortelling, og vil neppe reagere på de første bruddene med det realistiske. Men vil ikke en tenåring merke at fremstillingen er eksperimentell, at hovedpersonen ikke er av sant kjøtt og blod, og at det å fullføre hele boken krever en unik interesse for det litterære? I så fall treffer boken bare de aller sterkeste tenåringsleserne, de som kanskje har lest Dickens først, og som paradoksalt nok skyr merkelappen ungdomsbok når de leter i bokhyllen.

Men Hovlands etablerte fans kan trygt klappe seg på magen.

Red: For Fredlaus ble Ragnar Hovland tildelt Norsk krikikerlags Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok i 2007