Fredrik og Tryllefløyten

Tryllefløyte uten magi

Det er prisverdig at billedkunstnere, og nå mener jeg de som lager fri billedkunst, ikke illustratører, velger å illustrere en billedbok for barn. Slik signaliserer de at de tar både billedbøker og barn på alvor. Det ligger både mye arbeid og god vilje bak Trine Folmoes illustrasjoner til Kristin Søhoels tekst. Dessverre er resultatet en slettere utgave av maleriene hennes. På samme måte er Søhoels tekst er en dårlig Readers Digest utgave av Schikaneders libretto til Mozarts syngespill/opera. 

Det plager meg å måtte være negativ til et prosjekt som jeg synes er en god idé. Men min jobb er å vurdere resultatet, og spørre hvorfor det er blitt slik det er blitt. 

Å ta for seg et eventyr, en libretto, en myte og sette det inn i en moderne ramme for på den måten å gjøre det mer aktuelt, er gjort før, og med hell. Kristin Søhoel (f.1955) er dramatiker og barnebokforfatter. Nå har hun spunnet sin fortelling over operaen eller syngespillet Tryllefløyten av Mozart/Schikaneder, leser jeg på bokens vaskeseddel. 

Det er blitt en meget forkortet og meget forenklet utgave. Et slags Readers Digest, det vil si en ferdigtygget utgave av originalen. Men teksten er ikke blitt lettfordøyelig av den grunn. Tvert imot. Språket er stolprete og haltende. Det veksler mellom dialog og fortellerstemme, mellom en høyverdig stil og mer dagligdagse utbrudd så hurtig og ofte at det er slitsomt. Teksten såpass redigert ned at det vanskelig å følge handlingen. Denne teksten innbyr verken høytlesning eller til at barn skal lese selv. 

Rammefortellingen skiller teksten fra å være en dårlig nedkortet versjon av Emanuel Schikaneders libretto. Rammen er en hverdagslig historie lokalisert til ei lita bygd et sted i Norge. Der bor skolegutten Fredrik, sammen med foreldrene sine. En dag kommer Opera Rundtomkring til bygda, og moren og faren går for å se oppsetningen av Mozarts Tryllefløyten. Fredrik blir igjen alene hjemme og kjeder seg. Han tenker på den nye jenta i klassen, Lisbeth, som han ikke tør ringe til, men så finner han programmet til Tryllefløyten og fordyper seg i det. Mens han leser faller han i søvn, og nå begynner selve historien der Fredrik har rollen som prins Tamino og den vakre Pamina låner trekk fra Lisbeth. 

Riktignok har denne prins Tamino stadig bevisstheten til Fredrik, iallfall til å begynne med. Han undrer seg over hvor han befinner seg og hvem han er. Etter hvert blir han prins Tamino. forvandlingen er total og teksten følger det opprinnelige handlingsforløpet ganske nøye – så langt jeg kan huske av originalen. Nattens dronning gir Fredrik/Tamino oppdraget å redde den vakre Pamina fra den onde Sarastros fangenskap. Men hvem er ond og hvem er god? Se det er også en del av spillet. Mozart dukker selv opp i teksten, og slik blandes elementer fra biografi og fiksjon – slik seg hør og bør en tekst av i dag. 

Det er ingen enkel tekst Kristin Søhoel har innlatt seg på. Schikaneder var frimurer og hentet elementer blant annet fra frimurernes symbolverden. I operaen tilbes de gamle egyptiske gudene, og figurene henter visdom hos Isis og Osiris, som riktignok er dommere i dødsriket. 

Tryllefløyten er idet hele tatt et ganske komplisert tekstmateriale som stadig er gjenstand for nytolkninger. Derfor er det nesten umulig å korte den såpass ned som her, i alle fall uten en anselig mengde fotnoter. Uten inngående kjennskap til originalen er teksten er springende, stolprete og til tider uforståelig. 

Fredrik og Tryllefløyten er en billedbok, men uten den integrerende bruk av bilder vi ofte finner i billedbøker for barn. Den ligner mer på en kunstbok med tekst. 

Trine Folmo (f.1964) er en etablert billedkunstner med flere separatutstillinger bak seg.. Hun har vært elev av Odd Nerdrum, men utviklet i en periode sin egen ornamentale stil i maleriene. Dansende kvinner, runde i formene og med flagrende hår, avgrenset med konturlinjer og sammenbundet i bevegelser og bølgende linjer – stadig innenfor et naturalistisk formspråk. Noe av dette kan spores noen av illustrasjonene, som i de tre ternene til Nattens dronning. I denne boken har hun malt illustrasjonene i olje. Bildene fyller hele siden og er konsekvent på høyre side; én side tekst og én side illustrasjon. Fargeholdningen er mørk med høylys. Det er gjennomarbeide bilder – de ”varer” lengre enn rene illustrasjoner. De fungerer som egne verk, og må vurderes deretter. Men da er ikke alle gode nok. Hendene er ofte forenklet til vottelignende avslutninger, og enkelte figurer mangler hold i formene. Som illustrasjoner går de ikke utover teksten. De avbilder kun en beskrevet situasjon. Der det står skrevet at Fredrik sitter stille med boken sin, viser bildet akkurat det, og ikke noe mer. Der Papagena dukker opp som «en ung og vakker jente, kledd i fargerike klær, akkurat som han selv.» er det det som avbildes. Slik beveger ikke illustrasjonen seg utover teksten, men opptrer kun som et dekorativt element ved siden av. Selv om teksten er ladet med symboler og mystisisme, er det nesten underlig hvordan illustratøren unngår det i bildene sine. 

Et prosjekt som Fredrik og Tryllefløyten er såpass ambisiøst at fallhøyden blir tilsvarende stor når det ikke lykkes. Jeg vil allikevel berømme duoen Søhoel /Folmoe for deres gode idé. Å gjendikte for barn i tekst og bilde er en stor oppgave.