Freidig dans av samisk og trans

Bildeboka til Beate Heide og illustratør Charlotte Helgeland er egentlig to bøker i én. Fra den ene sida får vi fortellinga om den fire år gamle gutten Kim som helst vil leke med jenter og i jentekofte. Snur vi boka, får vi den samme fortellinga om jenta Kim som helst vil leke med gutter og i overall.

For 20 år siden ville et slikt konsept handla om å utvide kjønnsrollene. Nå handler det om kjønnsinkongruens – om opplevelsen av at kroppen og kjønnsidentiteten ikke samsvarer.

Heide og Helgeland får noe av den samme utfordringa som mange av dagens transpersoner. Skal du bli tatt på alvor som noe annet enn en variasjon av det biologiske kjønnet du er født med, må du ty til stereotype kjønnsmarkører – og gjerne overdrive dem. Kim i guttekropp «elsker rosa». Han foretrekker å kle seg i samisk jentekofte, leke med dukker og «ha sløyfe i håret og danse som en prinsesse». På dette punktet minner Kim, det er meg om Ollianna av Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus (Cappelen Damm 2020). Olliannas inderlige ønske om et jenteliv kommer til uttrykk gjennom fascinasjon for rosa joggesko, mammas kjoler og silke.

Slik blir fortellinger om frigjøring og mangfold samtidig bekreftelser på trange og stereotype kjønnsroller. Kanskje fins det ingen annen måte å gjøre transtematikken tydelig på for lesere i førskolealder.

Det er likevel et dilemma hvordan Ollianna og Kim, det er meg underbygger kjønnsroller som store deler av barnelitteraturen for lengst har frigjort seg fra, for eksempel i Lei av rosa av Nathalie Hense og Ilya Green (Magikon 2010) og Karsten liker å danse av Tor Åge Bringsværd og Anna Holt (Cappelen Damm 2001).

Tospråklig

Teksten til Heide er først skrevet på norsk, men den nordsamiske oversettelsen til Liv Tone Boine er likestilt på sidene. Bildene får begrensa plass med såpass mye tekst og innbyr ikke like sterkt til innlevelse som de ville gjort hvis de hadde fått breie seg over hele oppslaget. Likevel skulle jeg gjerne sett flere slike tospråklige utgivelser. Møtet med staving på såpass ulike språk er fascinerende i seg selv. Det bærer bud om at verden er større enn du tror.

Konseptet er det samme som i Nammalávlla/Navnesangen av Beate Heide og Nina Maria Andersen, som ble innkjøpt av Kulturrådet i 2019. Der presenteres norske og samiske lesere for isbjørnungen som kommer bort fra mammaen sin, men reddes ved hjelp av inuittenes navnetradisjon.

Denne gangen er handlinga plassert i en moderne barnehage der illustratør Charlotte Helgeland diskret har utplassert samiske rekvisitter, blant annet en koftekledd dukke, en runebomme (samisk tromme) og det samiske flagget. Når Kim pynter seg med søsterens kofte, har illustratøren valgt drakten fra Kautokeino.

Kim i guttekropp og jentekofte er mer utfordrende – og interessant – enn Kim i jentekropp og overall fordi det kobler transidentitet med samisk identitet. Fotoprosjektet og boka Queering Sápmi av kulturanalytiker Elfrida Bergman og fotograf Sara Lindquist (Qub 2013) har vist hvor mye mot det krever å være både samisk og skeiv. Desto mer freidig fremstår Heide og Helgelands grep.

Fint karakterdesign

For Kim blir det krise når personalet i barnehagen fjerner henholdsvis jentekofta og overallen. De voksne synes at gutten Kim bør leke mer med guttene, og at jenta Kim bør leke mer med jentene. Det synes ikke Kim: «Dere tror jeg er en gutt, men jeg føler meg som en jente!»

Helgeland har skapt to Kimmer som både er like og forskjellige, og som fint rommer muligheten for ulike kjønnsuttrykk. Jeg er mindre imponert over noen av de digitale løsningene. Bildene skal fortelle nesten samme fortelling to ganger, men med unike fjes på foreldre og førskolelærer. Da er klipp-og-lim en effektiv metode. Men selv om hoder og kropper er pent sammenføyd, er dessverre noen ansikter gjenbrukt slik at de har for lav oppløsing for sammenhengen de er limt inn i og dermed blir kornete. Så sensitiv er transtematikken at slike lettvintheter fort kan oppfattes som mangel på respekt.

Pronomen-fella

I kommentaren «Trange stereotypier» skriver Petra J. Helgesen om hvor polarisert og vanskelig transdebatten er blitt: «Ett ord kan være nok til å havne i feil leir.» Heide prøver åpenbart å ikke støte noen, men det er umulig. Hun lar de ansatte i barnehagen beklage at de nekta Kim å ikle seg sin opplevde identitet – men uten å bytte pronomen. Kim i overallen er fortsatt hun. Etter denne scenen utelater fortelleren pronomen og gjentar heller det kjønnsnøytrale navnet Kim flere ganger i hver setning. I et transperspektiv er ikke det nok.

Jeg mener ikke at Heide plikter å tekkes transbevegelsen. Men jeg synes boka kommer med motstridende budskap når den sørger for at Kim etter hvert får støtte fra alle hold – uten å få full anerkjennelse også i språket. Ordet respekt kommer fra latin og betyr «å se om igjen, å se på nytt». Ved å beholde pronomenet er spørsmålet om fortelleren til fulle respekterer den Kim identifiserer seg som.

Samtidig er det naturligvis lett å sympatisere med legen som forsikrer om at 4-åringen ikke trenger å bestemme seg for å være gutt eller jente. Det er et oppdatert faglig råd. Men Kim har altså selv en klar oppfatning av hvem henholdsvis han og hun er. Dersom det skulle vise seg å være midlertidig, får vel heller de voksne bytte pronomen en gang til? Gro Dahle viser større respekt når hun skriver: «Bare Ollianna vet hvilke ord som passer».

Velment

Kim, det er meg skal fungere også for transbarn. Boka er bevisst aktuelle utfordringer, men virker mest opptatt av at livet med kjønnsinkongruens ikke skal virke skremmende. Bekymringa til mamma og pappa er raskt overstått, og i barnehagen og i barnebursdag skal det lite til før alle forstår. Kim besøker til og med et trivelig fellesskap med flere transbarn.

Hvis tekst og bilder hadde tatt oss tettere på Kims tanker og følelser, ville jeg kunnet føle mer på hva som står på spill. Typisk nok erklærer mamma og pappa hvor glade de er i Kim lenge før jeg har rukket å engste meg for om de skulle slutte med det. Fortellinga blir tam. Det virker viktigere å drive gjennom budskapet om at alle som Kim må få være seg selv, og at det går fint. Visst er det godt ment. Men det blir mer holdningsskapende arbeid enn det blir skrivekunst.