Frem og tilbake er dobbelt så langt

FORVIKLINGER PÅ TOMGANG

Den tredje boken om Jonas og damene har blitt et litt unødvendig etterslep, og sier ikke så mye som ikke har blitt sagt bedre i de to første.

Anmeldt av Ola A. Hegdal

De to første bøkene i serien, Vinneren tar alt og Miraklenes tid er forbi, lanserte kjapt avstandsforelskelsen mellom Jonas og Katarina. Denne forelskelsen ble så brukt som motor for å undersøke de kompliserte forholdene i den moderne, oppstykkete storfamilien som Jonas tilhørte, som består av et mylder av foreldre og steforeldre, søsken, halvsøsken og stesøsken. I tillegg til at Kari Sverdrup trekker frem de gode sidene ved denne familestrukturen, aner vi også et budskap om at alle mennesker egentlig er hyggelige, bare du blir ordentlig kjent med dem. Det gjelder for eksempel halvbroren Bern og den tilsynelatende kalde faren hans, Ingeniøren. Og det gjelder ikke minst for halvsøsteren Linda, som Jonas i den første boken oppdager faktisk er ganske trivelig. De to stesøsknene blir venner – før de forelsker seg og blir kjærester i bok nummer to.

Utvidet søskenkjærlighet
I begynnelsen av Frem og tilbake er dobbelt så langt har Jonas slått opp med den noe vage drømmedamen Katarina, for å være sammen med stesøsteren Linda. Og dette kjæresteforholdet mellom stesøsken er naturligvis ikke helt enkelt, i hvert fall hadde det ikke vært det i virkeligheten. I fiksjonen er det nesten umulig å la være å holde med det elskende paret i at kjærligheten må rå. I praksis hadde det nok kunne vært verre for foreldrene å skille mellom ”ekte” kjærlighet og kåtskap og galopperende hormoner.

Faren til Jonas og moren til Linda har også et godt poeng når de ytrer en viss bekymring for fremtiden til forholdet. For hvis det er kinkig å ha stesøsteren sin som kjæreste, vil det nok bli enda verre å ha henne som eks-dame; da snakker vi om problemer som ikke engang de mest garvede familieterapeuter vil kunne tilby fasit-løsninger på.

Kjærligheten foran alt?
Hovedsvakheten ved denne boken ar at det egentlig ikke skjer så mye. Idet boken begynner har Jonas allerede slått opp med Katarina, og er uoffisielt sammen med stesøsteren Linda. Det forblir han hele romanen igjennom, til tross for at det svever forbi enkelte andre fristelser på veien, blant annet Kaia med de blå øynene. Spenningen er derfor i stor grad knyttet til hvordan omgivelsene vil ta opplysningene om den nye romansen. Spesielt gjelder dette faren til Jonas og ikke minst Mari, mor til Linda, som har rykte på seg for å være mer enn gjennomsnittlig streng.

Men etter mye hysj-hysj og hemmelighetskremmeri ordner alt seg. Foreldrene og vennene tar opplysningene om det nye kjæresteforholdet overraskende pent, og vi får en lykkelig finale. Dette er hyggelig for Jonas og Linda, men mindre hyggelig for leseren, som gjerne ser at hovedpersonene skulle ha basket seg igjennom enda større hindringer før de finner lykken på siste side. Vi lesere kan ofte være litt vanskelige på den måten.

Drømmegutten
En del bihandlinger blir pliktskyldigst ført videre, som forholdet til den en gang så overstreite halvbroren Bern og hans reserverte far, Ingeniøren, uten at det kommer så mye ut av dette. Igjen er det ofte vendepunktene i historien som gir den fremdrift og dynamikk, og det var overgangen fra streit flinkis til sympatisk person som var det interessante ved Bern. Straks han er etablert som hyggelig, er det ikke så mye å hente i stadige bekreftelser på at han fortsatt er det.

I stedet for ekte dramatikk blir det mange og lange hverdagsskildringer. Sverdrup har et godt blikk for hverdagslivet små detaljer, og skriver ledige dialoger, likevel kan det bli i overkant mye av det, spesielt når spenningen i intrigen er så som så.

Jonas er fortsatt et hyggelig bekjentskap, selv om det nok er lett å oppfatte ham som litt ”jentete”, i den forstand at han er uhyre følsom for hvordan andre mennesker har det, og alltid er opptatt av å gi de riktige signalene slik at ingen skal føle seg såret. Riktignok kan man argumentere med at Jonas har gått i en god skole, i og med oppveksten i den komplekse virkeligheten som er den moderne multifamilien, og at dagens generasjon er mer dreven til å kommunisere enn tidligere. Jeg tror nok likevel at tenåringsjenter som får sine første kjærester og forventer at de skal være like omtenksomme og kommunikative som Jonas, nok vil ha noen overraskelser i vente. Det spørs om ikke Jonas er like mye av en drømmegutt som Katarina var drømmedame.