Frie fugler faller

På overflaten er Fugler i fritt fall en lekker bok, men historien er ikke helt på plass. Første halvdel av boken fungerer best. Gamle Klara sitter i et hus på en øy og strikker. Som bakeren som baker kaker på en bitteliten øy blir hun ensom. Hun lager seg to fugler i ull, og gir dem liv. Det er litt uklart om de strikkes, toves eller kardes frem, men dette har neppe veldig mye å si for målgruppen.

Stemningen hjemme hos Klara er varm og munter. At Klara klarer å gjøre fugleungene hun har laget levende, er et premiss jeg kjøper. I bøker kan hva som helst aksepteres så lenge det presenteres med overbevisning. Lunde er en lundefugl og Signe er en toppskarv. Først i boken fins en realistisk tegning av hvert av fugleslagene, under tegninger av Lunde og Signe. Det er et fint grep, som tydeliggjør at de ikke er to vanlige fugler, men fugler som er laget. Fuglenes personligheter etableres så snart de har fått liv:

«Lunde er en lundefugl og slettes ikke tøff

Signe er en ekte skarv, så rampete og røff

Lunde er litt redd for mørket, Signe passer på

Lunde spiser smørstekt sei mens Signe tar den rå»

Disse enkle, humoristiske rimene er gjennomgående i boka. Teksten vil være lettfattelig selv for små barn, men ikke så enkel at den ikke kan leses mange ganger. Rimene og tegningene får meg ofte til å smile, det er både humor og kraft i dem.

Tegningene er fargesterke, med en tydelig strek som blander barnetegningsestetikk med detaljrik realisme. Lunde og Signe er sjarmerende, og jeg faller særlig for de klosseaktige føttene, som ligner skuresvamper. Tegningene nærmer seg kitsch i del to, med småhusgater og Akvariet i Bergen, men forfatterne har ikke latt seg friste til å la handlingen sveipe innom Bryggen eller Fløyen.  

Dessverre er mye av det som skjer etter at fuglene har kommet til Bergen mindre troverdig. Jeg blir sittende og lure på vesentlige ting som jeg ikke får svar på. Hvorfor er ikke paret som tar fuglene med til Bergen mer delaktige i livet deres der, og mest vesentlig: Hvorfor kan Klara besøkes på sykehjemmet, men ikke ha fuglene boende hos seg der? Jeg kan tenke meg mulige grunner, men boken gir dem ikke. Jeg bli sittende og lure på om forfatterne har tenkt over det, eller bare trenger å få fuglene til Bergen, uten at slutten på bokens første akt skal bli for trist.

Bæsjekjendis

Andre halvdel byr på plumpere humor, og mer action. Kosestemningen fra begynnelsen går over i en mer ufokusert historie som noe uventet handler om berømmelsens pris. Boken er best når den tar seg tid. Et hendelsesforløp som begynner med lakrisbåter og ender i et hell-i-uhell, der bæsjen kommer ut på Akvariets store scene fungerer godt. Å bli kjendis på grunn av en bæsj bør helt klart appellere til små barn. Herfra og ut går alt veldig fort, og det blir tydelig at forfatterne har et poeng de vil drive frem.

I en kultur der det å bli kjendis har blitt et mål i seg selv, kan denne boka ses som et velkomment korrektiv. Den viser frem noen av berømmelsens kostnader, så realistisk som det kan bli når kjendisene er to hjemmestrikkede fugler. «…Det er jo gøy, men begge trenger snart en real ferie». Litt plumpt og bastant, men likevel en fin motvekt til kjendiskulturen, tenker jeg først.

Raskt blir jeg uenig med meg selv, for hva sier egentlig denne historien? Man kan velge å dra ut, forlate tryggheten i de små forhold og søke lykken i byen. Signe og Lunde drar motvillig, men blir snart revet med av nye muligheter. Dette er kjent materie, den spennende byen der hva som helst kan skje. Når det nye livet blir for mye og for krevende, vender de to (heldigvis ikke bokstavelig talt) skadeskutte fuglene hjem til det trygge og kjente, med halefjærene mellom bena.

Djevelen på Akvariet

Moralen i historien blir, om jeg forenkler veldig: Ikke grip de sjanser som byr seg, det blir bare slitsomt. Anstrengende blir det jo ofte når man kaster seg ut i noe nytt, men et liv uten strev og eventyr kan bli ganske begrenset. Det hadde vært en mer åpnende historie om fuglene og leseren fikk dvele litt i suksessen, om det nye livet ikke fra første side ble dømt nord og ned. Nå fremstår Akvariets direktør nesten som en djevel de to fuglene inngår en Faust-aktig pakt med, for allerede på neste side går det brått oppover og samtidig bratt nedover med dem: «det sier aldri stopp» og «To slitne fugler rekker knapt å tenke på seg selv.» Tittelen Fugler i fritt fall forsterker inntrykket av at det er forfatternes intensjon å si at flyr du for høyt, faller du ned.

Løsningen med å dra hjem igjen blir ekstra hul ettersom fuglene forlot øya fordi hjemmet deres ikke lenger var trygt og godt. Hva reiser de egentlig hjem til? Det blir en litt for åpen slutt, mer sår enn godt. Hadde scenen der fuglene besøker Klara på sykehjemmet kommet til slutt, heller enn midt i boka, ville historien blitt mer helhetlig og avrundet.

Dette er første bok fra både forfatterne Trine Anker og Oddgeir Synnes og illustratør Fidel Soto. Boka er gitt ut på deres eget forlag, og på få måneder er førsteopplaget på 500 nær utsolgt, så den har allerede nådd mange lesere. Når både tekst og bilder er såpass gode, irriterer de logiske bristene og det nedslående budskapet mer. De hindrer denne fine boken i å bli virkelig god. Det er nærliggende å spørre seg om et mer etablert forlag kunne ha dyttet/hjulpet forfatterne litt med selve historien. Hvordan den fortelles i ord og bilder er det lite å utsette på.