Nominert til nordisk pris: Friksjonsfri månelanding

Hvordan reagerer ni år gamle samiske gutter som får besøk fra månen? Jo, de gir beskjed om at de må spise middag og gjøre lekser før de kan leke med det nyoppdagede selskapet.

I hvert fall er det slik Heike i Mánugánda ja Heike (Månegutten og Heike) oppfører seg når Áŋkur faller ut av månefarens flyvende tallerken og havner på stedet hvor Heike bor.

Det er med andre ord en ganske pragmatisk karakter vi blir introdusert for, og en overraskende jordnær historie til å handle om uventet besøk fra verdensrommet. Det er lite magi i fortellingen, og jeg tar meg i å savne noen mer svevende observasjoner; man skulle tro besøk fra månen ville føre med seg litt kulturkræsj.

Heike bor på et ikke navngitt, men veldig lite sted, sammen med en hjemmeværende mor og en far som er sjelden hjemme. Det finnes ingen barn på hans egen alder i området, så han leker mye alene, noe som er fint illustrert i en tekstløs bolk på side tre og fire.

En ettermiddag hører Heike en rar lyd utenfra, og det viser seg å være månegutten Áŋkur. Áŋkur er laget av metall og Heike må skru ham sammen igjen. Etter at Heike har spist middag og gjort lekser går de ut for å leke, før Áŋkur savner foreldrene sine og plystrer på den flyvende tallerkenen for å bli hentet igjen.

Utnytter ikke spenningen

Mánugánda ja Heike er presentert som en lettlest bildebok for barn i alderen seks til ni år, men jeg tror handlingen kan bli i overkant enkel for de litt større ungene. Der det finnes tilløp til dramatikk, løser den seg gjerne allerede i neste setning: selv om månegutter laget av metall ikke burde bade i havvann, kunne vi i det minste måtte bla om til neste side for å finne ut at Áŋkur tørker og blir like fin.

Samisk i betydningen samiskspråklig

Bortsett fra det nordsamiske språket er dette ikke en utpreget samisk bok, men jeg oppfatter det som en fin detalj at føttene til Áŋkur har form som samiske bieksu-sko.

Og når noen først kommer på besøk fra månen, føles det rett og slett ikke absurd nok. Kanskje blir det for lite subtilt metaforisk om samiske barnebøker stadig skal handle om kulturkræsj og om å kunne leve sammen selv om man ikke tilhører samme kultur? Men om man ikke vil vise kulturkræsjet som oppstår med besøk fra månen, når skal man da gjøre det?

Følsesladde illustrasjoner

Illustrasjonene til Sissel Horndal er også svært vakre, og jeg tar meg i å ønske at boka hadde enda mindre tekst, slik at de ble mer framtredende, eller at det hadde vært en lengre bok med plass til flere illustrasjoner. Vi blir for eksempel fortalt at Áŋkur er fascinert av Heikes leker og redskaper, og at han roter rundt i Heikes ting, men det eneste bildet vi ser er av Áŋkur plassert i senga hvor Heike la ham, der han leser i en bok sammen med en teddybjørn som har fått svømmebriller på.

Bildene er stort sett holdt i toner av blått og grønt, de danner grunnlaget for noe av den mystikken det føles som teksten mangler. Det er ikke riktig en drømmeverden vi havner i, men den er kanskje litt annerledes enn hverdagen. Jeg er ikke på jakt etter en tegneserie, men langt flere av situasjonene vi blir fortalt om kunne gjerne vært illustrert – på et tidspunkt går bildene fra at Heike og Áŋkur er på tur til fjæra til at Áŋkur kommer dryppende opp fra vannet. Og innimellom der har Áŋkur fått se småfisk for første gang. Og selv om den mentale illustrasjonen jeg skaper av småfisk, guttunger og månegutter er fin, hadde det vært enda finere å kunne stoppe opp ved et faktisk bilde, heller enn å haste videre for å finne ut hvorfor Áŋkur er dryppende våt og ser forvirret ut.

Seriepotensial

Ønsket om flere bilder skyldes kanskje også at Horndals uttrykksfulle illustrasjoner av Áŋkur gjør at han nærmest virker mer livaktig enn Heike selv – så fort Áŋkur er ferdigreparert og i god form, blir han en karakter jeg ikke vil gi slipp på. Så selv om jeg i utgangspunktet reagerte på navnerekkefølgen i tittelen – det er jo Heike vi blir først kjent med – trer Áŋkur fram som en liten raring som jeg gjerne ville sett i andre sammenhenger også, både spesifikt samiske og mer generelle situasjoner.

Da jeg var liten leste jeg Thomas og Emma-bøkene på samisk, det hadde ikke vært meg imot om dagens samiske barn kunne byttet ut dem mot en serie bøker om mánugánda. Det ville kanskje også gitt Iversen mulighet til å fortelle flere historier, og dermed hadde hun ikke trengt å bygge inn så veldig mye i teksten på en gang. I teksten føles det som om vi tidvis glir for lett forbi potensielt spennende situasjoner, som muligheten for at mora til Heike skal oppdage Áŋkur.

Verdig nominasjon?

Jeg har ikke full oversikt over den samiske barnelitteraturen, så jeg vet ikke om dette er det ypperste vi kan tilby samiske barn på deres eget språk, og om det dermed er verdig en nominasjon til Nordisk råds nystiftede pris for barne- og ungdomslitteratur. Min konklusjon blir at Mánugánda og Heike har anslag til å være god underholdning, og at det nok er en historie som kan åpne for veldig mye videre dikting hos fantasifulle barn. Samtidig tar den litt for lett på slikt som det gjerne kunne vært fortalt mer om: Å avslutte med «jeg drar nå, men pappa sier jeg kan komme tilbake,» synes jeg fjerner både noe av det magiske i månereising og noe av det tragiske i å måtte bryte opp et nyoppdaget vennskap; enten vil historien for mye, eller så er den ikke sikker på hva den skal handle om.

• Mánugánda ja Heike er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris, som deles ut for første gang i 2013. Barnebokkritikk skal anmelde alle de nominerte til den nye prisen.
• Les mer om prisen og de nominerte her.