Frisk hip hop-roman

På vei mot toppen er en ungdomsroman om noe såpass originalt som hip hop-battles. Romanen er andreboka til den amerikanske forfatteren Angie Thomas, som brakdebuterte i 2017 med ungdomsromanen The Hate U Give, der hun skildret rasistisk motivert politivold fra perspektivet til en 16 år gammel, afro-amerikansk jente. På vei mot toppen er ingen oppfølger til debutromanen, men Thomas skaper likevel forbindelser mellom historiene ved å legge fortellingen til det samme universet: det fattige og gjengdominerte nabolaget Garden Heights, der dødsfallet som dannet utgangspunkt for førsteboka spøker i bakgrunnen.

På vei mot toppen skildrer likevel en annen, og lysere, del av det samme miljøet, nemlig hip hop-scenen, der 15 år gamle Bri er i ferd med å kickstarte karrieren sin som rapper. Bri er datteren til den legendariske undergrunnsrapperen Lawless, som ble drept da hun var liten, og allerede før hun har begynt å rappe er det knyttet forventinger til navnet hennes. Samtidig har Bri det vanskelig på hjemmefronten. Moren hennes er tidligere rusmisbruker, tanta og manageren hennes Pooh selger dop for nabolagsgjengen Garden Disciples, og storebroren Trey må jobbe på pizzarestaurant tross en fullført universitetsgrad. Når Bris rap går viralt etter en opptreden, er veien kort til drømmer om berømmelse og heltestatus som familiens redningskvinne. Men når ballen først har begynt å rulle, får den stor fart, og før hun vet ordet av det, blir Bri og rappen hennes trukket inn i en pågående rasekonflikt på skolen hennes Midtown School of the Arts. Da dukker det opp spørsmål Bri ikke var forberedt på: For er det egentlig likegyldig hva man rapper om, og hva slags pris har imaget som tøff gangsterjente på en skole som er dominert av hvite middelklasseelever?

Levende og troverdig

Angie Thomas tegner opp et levende og troverdig bilde av et afro-amerikansk miljø der fattigdom, skyteepisoder og dopsalg er nærmest dagligdags, og der musikken representerer en av få muligheter til å komme seg ut av miljøet. Historien om Bris vei mot toppen har både driv og spenning, og veksler elegant mellom stort alvor, som i scenen der Bri får en pistol rettet mot tinningen, og varm søskenhumor der føtter gnis mot ansikter i sofaen.

Gjennom kombinasjonen av voksne dilemmaer knyttet til vold og våpenholdninger, og barnslige, populærkulturelle referanser til Harry Potter og Star Wars, lykkes Thomas i å plassere Bri midt mellom barn og voksen, på vei inn i livsvalg hun ikke har forutsetninger for å forstå konsekvensene av. For når du blir gitt en stemme, blir det også viktig hva du bruker den til, et poeng som blir godt illustrert når Bris småfrekke referanse til gjengfarger fører til at bevæpnede gjengmedlemmer møter opp utenfor boksearenaen der hun skal rappe, eller når hun for første gang hører nabolagsbarna rappe sine egne tekstlinjer:

«‘Strappa opp med gæts, ja, jeg skyter med skarpt,’» piper hun og søstera. «‘Clips på hofta, så figuren æ’kke lenger hva den var.’»
Jeg slutter å skrive.
Hvor gamle kan de være? Seks? Sju?
«Jeg har fortalt dem at du har poppa folk, Bri,» sier Jojo. «Du har det, ikke sant?»
Det velter seg i magen min. «Nei, Jojo, jeg ha…»

Bri er en hovedperson som handler på impuls, og som ofte får svi for de lite gjennomtenkte avgjørelsene sine. Samtidig er hun varm og godhjertet, og intensjonene hennes er lette å sympatisere med. På vei mot toppen inneholder dessuten kloke refleksjoner om vennskap, og om hvordan venners viktigste oppgave ofte kan være å si ting som de er, uansett hvordan det vil påvirke vennskapet. Gjennom sideplottet om den homofile bestevennen Sonny, som både er sjarmerende og rørende, lykkes Thomas dessuten også i å tematisere tabuet rundt homofili i hip hop-miljøet.

Utfordrende oversettelsesjobb

Så var det dette med oversettelsen, da. Språket er en viktig bestanddel i På vei mot toppen, og det er noe grunnleggende problematisk i forsøket på å gjengi et gateslangdominert hip hop-drama fra et amerikansk gjengmiljø i norsk språkdrakt, når denne typen gatespråk og våpendominert gjengmiljø knapt eksisterer her. Flere steder mangler slangordene tilsvarende norske uttrykk, og her har oversetteren Vibeke Saugestad valgt å beholde de engelske uttrykkene eller laget «fornorskninger» av dem, et valg som fungerer relativt godt, selv om enkelte norske ungdomslesere nok vil stusse over ord som «gætter» eller «piecere». Saugestad har også gjort en beundringverdig jobb med å gjendikte de nærmest uoversettelige improviserte rappene til Bri, der både rytmikk og rim eller nesten-rim er beholdt intakte uten at Saugestad har måttet gå for mye på akkord med innholdet.

Samtidig savner jeg den samme lette flyten i de rene tekstpartiene. Saugestad har en tendens til å benytte seg av tung og formell setningssyntaks med innlagte uttrykksforklaringer, et oversettelsesvalg som blir stående i sterk kontrast til det slangpregete gatespråket som ellers preger teksten. Kjappe vendinger som «Jeg blir kanskje nødt til å drepe noen i kveld» mister fort effekten når de blir etterfulgt av setninger som: «Alle andre forlot Midtown School of the Arts for snart en time siden, alle unntatt oss tredjeårselever med foreldre eller foresatte som har meldt oss på dette kurset som skal forberede oss til ACT-testen, som er en opptaksprøve til college». Den omstendelige og tidvis gammelmodige setningsstrukturen svekker tempoet og skaper en mer hakkete tekstflyt enn i originalversjonen, noe som delvis går utover troverdigheten til fortellerstemmen, som jo er rytmeskaper av yrke. Ofte slipes også karaktertrekkene til bipersonene ned i den norske versjonen, som når den snertne og lett sarkastiske replikken «I know y’all not talking in my class» fra Bris poesilærer Mrs. Murray blir oversatt til det mye flatere: «Dere bør helst ikke snakke sammen i min time». Dette gjør at deler av romanen fremstår som mer monoton enn den hadde trengt å gjøre.

Verdt å lese, men kanskje helst i originalversjon

På vei mot toppen er en underholdende og hardtslående roman som retter seg mot eldre ungdom eller unge voksne med interesse for hip hop, en gruppe lesere som er vant til å møte denne typen gatespråk fra tv-serier og sangtekster. I Vibeke Saugestads oversettelse blir romanen tilgjengeliggjort for et bredere norsk ungdomspublikum, men ikke uten at noe går tapt på veien. For språkmektige lesere med interesse for rap og hip hop vil det nok derfor være mest å hente – både språklig og i raptekstene – i den engelske originalversjonen.