Fritt fra gamler myter og eventyr

For nesten et halvt århundre siden var vi fire søsken med én felles bokhylle. De åtte bindene i Gyldendals antologi Barndomslandet stod sentralt i bokhylla, og ble ofte lest. Og da vi for noen år siden fordelte barnebøkene mellom oss, ble det slik at vi fikk to bind hver. Det måtte bli noe fra Barndomslandet jeg skulle skrive om. Det var jo her jeg fant alle illustrasjonene som senere har blitt så viktige for meg. Så skulle det vise seg at det jeg ønsket aller mest å skrive om, ikke er i de to bindene jeg har. Vel, vel.

Valget falt på illustratøren Richard Doyle, født 1824 i London. Sønn av en karikaturtegner, og onkel til Arthur Connan Doyle. I 1870 utkom barneboken In Fairyland av William Allingham med Doyles illustrasjoner. Forfatteren Andrew Lang ble så betatt av illustrasjonene at han lagde et eventyr, The Princess Nobody, basert på bildene. Det er denne versjonen man finner i Barndomslandet. Hvis man studerer bildene i den, ser man at tekst og bilder i blant forteller med en frihet man også kan finne i moderne bildebøker, men det skyldes rett og slett at bildene har kommet først.

Eventyret låner fritt fra gamle myter og eventyr, og det må sies at det ikke er teksten som er min innfallsvinkel. Det er bildene, de utrolig rike bildene til Doyle som sitter spikret i hukommelsen. Jovisst er ansiktene viktorianske, og tegnestilen også. Likevel er det en stor rikdom i hvordan han skildrer både alver og dyr. Bortsett fra Caldecott og Beatrix Potter er han kanskje den eneste fra den viktorianske epoken som virkelig hever seg over datidens manierte stil og forteller noe som klinger i hjertene våre med samme styrke i dag. Og det skal også nevnes at den engelske boktrykkerkunsten på denne tiden hadde nådd et nivå som ingen har kunnet måle seg med verken før eller siden. Doyles pennetegninger med akvarell er senere overført til xylografi, og trykket med mange fargeblokker. Hvert bilde lyser som et lite smykke fra boksiden og gleder meg like mye i dag som første gangen jeg så dem.