Frøken Hardyguttene løser sakens store hemmelighet på Smuglerøya [Fiktiv tittel]

CAROLYN ENID DIXON

av Jon Ewo, forfatter

Frøken Hardyguttene løser sakens store hemmelighet på Smuglerøya

Denne boka finnes ikke. Mitt minne er i stedet en hyllest til de samlede spenningsbøker av Franklin W. Dixon, Carolyn Keene, Enid Blyton som jeg leste fra jeg var 10-14 år. Bøker som utgjorde en vesentlig del av min ungdommelige tidtrøyte.

Man skulle tro at jeg som voksen ville innse at dette var totalt bortkastet tid. Men i stedet kommer jeg ut av skapet og tilstår at dette var viktige bøker i min dannelse som forfatter. De lærte meg å skrive spennende. Og de lærte meg en del om å snekre historier.

Raymond Chandler sa en gang at når han var i tvil om handlingen videre, lot han alltid en mann med en pistol komme inn gjennom døra. Det gjenskaper noe av følelsen disse bøkene ga. Riktignok var det ikke mange bevæpnede menn i dem. Men det skjedde stadig noe uventet. Heltene oppdaget skjulte rom, løste koder og skygget skurker. De tok oss lesere med gjennom mørke hus, inn i fuktige grotter, til øde øyer og ut på forblåste heier. De fanget svindlere, tyver og smuglere.

De løste alltid sakene. Noen ganger med hjelp fra, men ofte på tross av sine hjelpere. Du hadde Chet, som var vennlig, men gjennomført klossete. Og kusine Bess, som alltid vrikket en ankel. Eller hunden Timmy som kunne angripe alle uønskede elementer.

Det var skummelt. Men selvsagt alltid trygt. Verden var et farlig sted. Men når du hadde disse jentene og gutta på laget, ble alt ordnet til det beste. De slemme ble straffet og de gode fikk belønning. Det var en religiøs undertone her – rettferdigheten vinner alltid.

Som voksen har jeg selvsagt et annet og mer kynisk syn på det med rettferdighet. Men det fjerner ikke den glasuren av melis som ennå ligger over mange netters lesing av spenningsbøker. Lesing som ble forstyrret av min ”fornuftige” far som ikke syntes at sønnen skulle kaste bort nattetimene og som følgelig stadig konfiskerte lommelyktbatteriene.

Disse bøkene representerer for meg barndommens/ungdommens paradisiske tilstand. Et sted som ikke lenger er mulig å oppsøke, men som bare finnes i hodet mitt. Jeg husker at ikke noe var bedre enn å ha fått tak i 2-3 ennå uleste slike mesterverk og vite at dermed hadde jeg noe å lese de neste par dagene. Det var ren lykke.

Men det var ikke alltid like lett å oppnå denne rene lykken. For dette var bøker som de fleste biblioteker den gangen nektet å besudle hyllene sine med. Som regel måtte jeg ønske meg dem til bursdagen eller låne dem fra andre. Jeg husker at Åge i klassen min eide alle Hardyguttbøkene. Jeg var ikke alene om å være dritsjalu på ham. Åge fikk oss andre til å drømme om å begå Det Store Kuppet. Heldigvis – både for ham selv og oss – var han villig til å låne dem bort.

Noen vil kanskje si at jeg burde ha husket noe annet og mer høyverdig av lesing. Men dette er – når sannheten skal fram – mitt sterkeste minne av barnlig lesing. Bøker som handlet om å sette heltene i knipe. Hvor folk styrtet ut av dørene med en pistol. Og hvor alt kunne skje…

Vi takker Norsk barnebokinstitutt for avbildingen av forsiden. Boka fins i deres samling.