Frosten kom tidlig

Vendetta i vennegjengen

Vi befinner oss i en flerkulturell norsk samtid, og vennegjengen sliter med interne problemer. Kyrre har indirekte fornærmet broren til bestevennen Rashid, og det betyr at han har utfordret de pakistanske æresbegrepene. Han har også gjort iranske Fatimah med barn samtidig som han er forelsket i Rashids norske kjæreste Susanne. Afrikaneren Kid er taus observatør til konfliktopptrappingen som skjer som et resultat av alt dette. Kids bakgrunn som barnesoldat i Somalia gjør ham særlig lydhør for kommende katastrofer.

Guttenes latente aggresjoner utløser handlingene som driver fortellingen fremover. Det dramatiske høydepunktet får vi allerede i første kapittel når Kyrre blir stukket ned av Rashid under en fest. Resten av romanen dreier seg om opptakten til denne handlingen og de umiddelbare følgene av den. Rashid skjuler seg bak sin sårede pakistanske æresfølelse når han stikker Kyrre ned, men det er nordmannen Kyrres fornærmede ære som har startet det hele, og Kids innarbeidede krigsreaksjonsmønstre avslutter voldshandlingene.

Arne Svingen spenner opp et stort bakgrunnsteppe for handlingen. Han skriver om vold blant ungdom, og viser hvordan denne kan ha noe å gjøre med kulturelle forskjeller. To av ungdommene er etnisk norske fra lite resurssterke familier, de øvrige er representanter fra innvandrere med forskjellig bakgrunn. Alle er de ensomme sjeler som bare til en viss grad har funnet hverandre i et vennefellesskap. Hver av dem føler seg fanget i hver sin sin kulturelle kontekst, og tynges av en følelse av mindreverd og avmakt i hverdagen. Som i de fleste forhold der vendetta hører til dagliglivet, er det mennene som er de handlende. Susanne og Fatimah er i all hovedsak tilskuere til det som skjer. Etter at katastrofen er et faktum, finner begge jentene til sin forundring både forståelse og støtte i sine egne familier. Kvinnene i romanen er med andre ord de passive i handlingen, og de blir tatt hånd om.

Det hele foregår i løpet av mindre enn et døgn, og dramaturgien er ikke ulik den i en gresk tragedie, der helten fra time til time ubønnhørlig rykker nærmere sin tragiske skjebne. 

Sett i lys av det høye ambisjonsnivået er dette en ganske vellykket roman. Handlingen er spennende. Skildringen av ungdommenes ulike kulturbakgrunn er troverdig nok. Mest fargerik og eksotisk fremstilt er kanskje den angstfylte Kid med sine mareritt, sine tvangstanker og sine fetisjer, men både Fatimahs og særlig Rashids familiebakgrunn i gråsonen mellom hjemlandets verdier og Norge er så vidt jeg kan bedømme troverdig fremstilt.

En roman hvor dramatikken bygger seg så systematisk opp fra time til time kan imidlertid lett bli litt for finurlig, og her er kanskje i meste laget av detaljstyring om brev på feil hender etc. Slutten på romanen, der alle bitene skal falle på plass, er preget av oppsummering og forklaringer. Manglende konsistens i skildringen av enkelte personer er også en svakhet, for eksempel uttrykker Susannes far i et av de siste kapitlene en evne til empati som sterkt bryter med fremstillingen av ham tidligere i teksten. Men alt i alt har forfatteren lykkes godt med sitt romanprosjekt om kulturell balansegang på stram line.