De fleste voksne husker en eller annen ting fra barndommen som de var irrasjonelt redde for. Kanskje var det blinkingen fra brannvarsleren, eller den bråkete støvsugeren. Mitt personlige traume var dodraugen, presentert som en parodi på Barnetimen i en sketsj av Rolv Wesenlund og Harald Heide Steen junior.
Sketsjen ble sendt på radio en gang tidlig i 1980-årene, og skapte en helt ny form for angst i et uforberedt barnesinn som – om stilt til veggs – ville sagt at parodi var en type dans, og som frem til da hadde trodd at det var trygt å gå på toalettet.
Angst og tvangstanker
Dette minnet ble effektivt boblet frem igjen av Rocky Bom, Anna Fiskes billedbok om et barns minst like irrasjonelle frykt for et monster som bor under dusjsluket. Det er et monster uten replikker og uten personlighet, men med desto flere spisse tenner, skarpe kniver og slimete … åpninger. Det er et monster som nesten gjør meg litt bekymret for at Anna Fiske her har skapt en dodraug som skal komme til å hjemsøke en ny generasjon.
Med sine over 60 utgivelser er Fiske en institusjon innen norsk barnelitteratur, en status som ble befestet da hun i fjor fikk en av Norges viktigste litterære priser, Brages hederspris. Hun har laget flere bøker om følelser (blant annet bokstavelig talt et følelsesbibliotek i åtte bind), og er kjent for sin organiske og detaljrike strek.
Med et så uoversiktlig forfatterskap skal jeg ta noen forbehold, men jeg kan ikke huske å ha opplevd Anna Fiske som så direkte skummel som her. Rocky Bom er full av vanskelige følelser som angst og tvangstanker:
Hvis jeg kikker hardt på sluket er blikket mitt som en dør og en lås over der Rocky Bom bor. Da kan han ikke komme ut.
På et oppslag ser vi en park full av lekende barn på den ene siden, mens den andre siden fylles av fortellerens ulike frykter og angster:
Ute i parken ser alle så glade ut. De tenker sikkert på søte kattunger og myke kaniner alle sammen. Er det bare jeg i hele verden som er redd for ting, for Rocky Bom?
Urmonster
Fargene i boken er mørke. Sett bort fra scenen i lekeparken ser vi aldri et helt menneske, bare det flytende, taggete hodet til hovedpersonen og øynene, munnen og hendene til Rocky Bom, på enden av hver sin hårete tube.
Spiralmønsteret fra sluket går igjen, sammen med rutenettet i flisene på badet – hvor det sistnevnte like gjerne kan leses som et digitalt tomrom eller som kladdebokestetikken fra Emil Ferris’ My Favorite Thing is Monsters. Med Rocky Bom har Anna Fiske skapt et urmonster, noe uforståelig og fremmed som alle kan være redde for. Det er skarpe kanter og lyn og ubehagelige farger, og monsteret selv gjør ingenting for å ta brodden av skrekken. Tvert imot smiler det bare med en stor, rosa munn, mens det klaprer med saksen og knivene og nesen renner av grønt slim.
Jeg er alltid raskt inn og ut av badet når jeg er der alene, sånn at han ikke rekker å slime seg opp av mørket, stikke meg i tærne og skrike meg i ørene.
Å tenke monsteret ut
Heldigvis er Anna Fiske, som erfaren barnebokforfatter, pedaogisk nok til å vite at hun ikke bare kan slippe løs et monster som Rocky Bom på verden uten å vise hvordan det kan bekjempes. Og det gjør hovedpersonen med det samme verktøyet som slapp monsteret inn i utgangspunktet: med tankene. Det blir en dramatisk scene full av grønt og gult slim og flygende sakser, men til slutt er harmonien gjenopprettet. Solen skinner inn av baderomsvinduet, fuglene synger, og fargene er behagelige igjen.
Badet ser jo helt ut som før. Det er som om Rocky Bom aldri har vært her.
Nå begynner jeg å lure: Var han egentlig her?
Først var jeg redd ham, og så bare bestemte jeg meg.
Jeg tenkte ham inn,
Tenkte ham ut,
Og så kvittet jeg meg med hele Rocky Bom.
Det er en fin avslutning, ikke minst fordi hovedpersonen forstår at det er i sin makt å kvitte seg med angsten på egen hånd. Her er ingen intervensjoner, ingen Mini-risk eller institusjonell hjelpsomhet, bare et barn som ser frykten i hvitøyet og går seirende ut av kampen. Maurice Sendak ville vært stolt.
Det ville nok til og med ha virket på dodraugen.
